Ekspropriasjonserstatning
29.04.2003, 2002/983, sivil sak, anke
Grunnloven § 105
Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ove Chr. Lyngholt) mot Nils Hassel mfl. (advokat Bjørn Trandum)
Grunnloven § 105
Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ove Chr. Lyngholt) mot Nils Hassel mfl. (advokat Bjørn Trandum)
Stabel, Oftedal Broch, Gjølstad, Gussgard og Dolva
Saken gjaldt ulempeerstatning ved stenging av planoverganger. Som ledd i en landsomfattende satsing på nedlegging av trafikkfarlige planoverganger, inngikk Jernbaneverket avtaler med en rekke grunneiere og andre berørte i Kongsberg, i forbindelse med nedlegging av tre planoverganger på Sørlandsbanen. Erstatning skulle skje ved skjønn etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper.
Syv grunneiere krevet ulempeerstatning for utgifter til veivedlikehold og brøyting, økte transportomkostninger ved forlenget adkomstvei, og verditap. Byretten la til grunn at det ved slik nedlegging måtte gjelde samme tålegrense som rettspraksis har utviklet for omlegging av avkjørsler etter veiloven. Lagmannsretten kom i overskjønnet til at det ikke gjaldt noen slik tålegrense. Høyesterett kom til at det ved erstatningsvurdering i forbindelse med nedlegging av planoverganger må gjelde en tilsvarende tålegrense som ved erstatningsvurdering i forbindelse med endringer i avkjørsler fra offentlig vei. For avkjørsler fra vei ble dette første gang formulert i Rt. 1967 side 1388, slik at det ikke gis erstatning for ulemper som for de berørte "ikke er andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i." Det ble vist til at likhetspunktene mellom offentlige veier og jernbane er store, ved at forholdene endres kontinuerlig i takt med den alminnelige samfunnsutviklingen og utviklingen av kommunikasjonsmidlene. Trafikksikkerheten står sentralt. Endringer på begge områder vil kunne ramme brukerne på forskjellig måte og med forskjellig tyngde, men man kan heller ikke se bort fra at de kan gi brukerne fordeler i form av bedre adkomstvei og større sikkerhet ved ferdsel. Overskjønnet ble derfor opphevet fordi det hadde bygget på uriktig rettsnorm, og saken ble henvist til ny behandling i lagmannsretten.
Saken gjaldt ulempeerstatning ved stenging av planoverganger. Som ledd i en landsomfattende satsing på nedlegging av trafikkfarlige planoverganger, inngikk Jernbaneverket avtaler med en rekke grunneiere og andre berørte i Kongsberg, i forbindelse med nedlegging av tre planoverganger på Sørlandsbanen. Erstatning skulle skje ved skjønn etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper.
Syv grunneiere krevet ulempeerstatning for utgifter til veivedlikehold og brøyting, økte transportomkostninger ved forlenget adkomstvei, og verditap. Byretten la til grunn at det ved slik nedlegging måtte gjelde samme tålegrense som rettspraksis har utviklet for omlegging av avkjørsler etter veiloven. Lagmannsretten kom i overskjønnet til at det ikke gjaldt noen slik tålegrense. Høyesterett kom til at det ved erstatningsvurdering i forbindelse med nedlegging av planoverganger må gjelde en tilsvarende tålegrense som ved erstatningsvurdering i forbindelse med endringer i avkjørsler fra offentlig vei. For avkjørsler fra vei ble dette første gang formulert i Rt. 1967 side 1388, slik at det ikke gis erstatning for ulemper som for de berørte "ikke er andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i." Det ble vist til at likhetspunktene mellom offentlige veier og jernbane er store, ved at forholdene endres kontinuerlig i takt med den alminnelige samfunnsutviklingen og utviklingen av kommunikasjonsmidlene. Trafikksikkerheten står sentralt. Endringer på begge områder vil kunne ramme brukerne på forskjellig måte og med forskjellig tyngde, men man kan heller ikke se bort fra at de kan gi brukerne fordeler i form av bedre adkomstvei og større sikkerhet ved ferdsel. Overskjønnet ble derfor opphevet fordi det hadde bygget på uriktig rettsnorm, og saken ble henvist til ny behandling i lagmannsretten.