Fordeling av inntekt til beskatning i land- og sokkeldistrikt
09.10.2003, 2003/413, sivil sak, anke
SKatteloven (1911) § 54 første ledd
Statoil ASA mfl. (advokat Christian Bruusgaard) Norske Conoco AS (Advokat Eirik Jensen) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell)
SKatteloven (1911) § 54 første ledd
Statoil ASA mfl. (advokat Christian Bruusgaard) Norske Conoco AS (Advokat Eirik Jensen) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell)
Flock, Tjomsland, Mitsem, Rieber-Mohn og Aasland
Rørledningselskapet IS Statpipe ble etablert i 1981. Deltakere var diverse oljeselskaper, Statoil m.fl. Hver enkelt deltaker ble ved deltakerligning lignet for sin eierandel av formue og inntekt i IS Statpipe. Saken gjaldt fordelingen av inntekt mellom sokkel- og landbeskatning for årene 1993 og 1994.
Statpipe fikk sine inntekter ved det vederlag som oljeselskapene betalte for bruk av anlegget, hvor gassen blant annet ble transportert fra oljefeltet og inn til landanlegg på Kårstø for foredling. Den del av deltakernes inntekter som skrev seg fra betaling for bruk av landanlegget (sone 3), ble beskattet som inntekt på land etter skattelovens regler (28 %), mens den øvrige inntekt ble sokkelbeskattet (28 + 50 %). Da IS Statpipe ble stiftet, ble det fastsatt en tariff for beregning av vederlaget. Tariffen ble fastsatt av departementet i samsvar med forslag fra deltakerne. Vederlag for bruk av landanlegget ble beregnet særskilt. I selvangivelsene for 1993 gjorde deltakerselskapene i likhet med tidligere år fradrag i sine sokkelinntekter for de tariffer som var betalt til Statpipe. For 1993 var tariffen så høy at den oversteg selskapenes inntekter ved salg av de produkter som var foredlet ved landanlegget. Tariffen for bruk av landanlegget utgjorde det vesentlige av vederlaget. Denne del av tariffen ble av deltakerne ført til beskatning som landinntekt ved deltakerligningen av det enkelte selskaps andel i Statpipe. Dermed kunne det se ut som om selskapenes netto fortjeneste ved utvinning, transport, foredling og salg av gassproduktene i for stor grad var blitt overført til lavere beskattet landinntekt. Ligningsmyndighetene satte selskapenes selvangivelser til side ut fra den betraktning at begge skattedistrikter måtte ha en andel i de verdier som ble skapt ved selskapenes kostnader og investeringer. Brutto inntekt ved salg av gassproduktene ble fordelt med en halvpart på sokkel og en halvpart på land. Selskapene gikk til søksmål for å få ligningen opphevet, men tapte både i herredsretten og i lagmannsretten. For Høyesterett gjorde selskapene gjeldende at tariffen var en del av en avtale inngått mellom selvstendige rettssubjekter i armlengdes avstand. Tariffen kunne dermed ikke fravikes ved ligningen uten at det forelå et brudd på vilkårene i skatteloven (1911) § 54 første ledd. Staten bestred at denne bestemmelsen kunne anvendes. Høyesterett uttalte at de beste grunner talte for å benytte § 54, og fant at vilkårene for skjønnsligning var oppfylt. Selskapene hadde fått sine sokkelinntekter redusert som følge av interesse-fellesskapet med Statpipe. Tariffen for bruk av landanlegget var ikke blitt endret etter at det ble klart at denne del av Statpipes inntekter ville bli beskattet på land og ikke på sokkelen. Det var vanskelig å se noen annen forklaring på dette enn at de deltakende selskaper hadde befunnet seg på begge sider i kontraktsforholdet, både som deltakere i IS Statpipe og som brukere av anlegget. Ligningsmyndighetene hadde i 1993 og 94 adgang til å foreta en fornyet vurdering av bruken av tariffen ved fordeling av skatten mellom sokkel og land, selv om man i tidligere år hadde godtatt selvangivelsene på dette punkt. Den skjønnsmodell som ligningsmyndighetene hadde brukt ved ligningen, ga ikke plass for det moment som måtte stå sentralt ved en armlengdevurdering; det måtte tas utgangspunkt i situasjonen den gang da tariffen ble etablert. Den skjønnsmodell som § 54 første ledd tredje punktum gir anvisning på, var dermed den riktige. Resultatet ble følgelig at ligningen for 1993 og 94 ble opphevet. Ved ny ligning måtte ligningsmyndighetene ved justering av tariffen vedrørende landanlegget (sone 3) søke å komme frem til hva denne tariffen ville ha blitt "dersom den var blitt etablert mellom uavhengige kontraktsparter under hensyn til at Statpipes inntekter i denne sonen ville blitt undergitt landbeskatning - og ikke sokkelbeskatning". En av de ankende parter, Conoco, var ikke blant de opprinnelige deltakere i Statpipe, men hadde ervervet sin andel senere for en fremforhandlet markedspris. Tariffen ved bruk av landanlegget medførte ikke en slik ekstraordinær lønnsomhet for Conoco som for de opprinnelige deltakerne. Det ville da samsvare dårlig med formålet bak skatteloven § 54 om Conoco skatterettslig skulle likestilles med disse deltakerne. Et mindretall på to dommere fant at Conoco ikke skulle behandles annerledes enn de øvrige ankende parter. Resultatet ble etter dette at ligningen ble opphevet for alle de ankende parter. Conoco ble tilkjent saksomkostninger for alle instanser. De øvrige ankende parter hadde reelt sett ikke vunnet frem med kravet om å bli lignet i overensstemmelse med sine selvangivelser, og saksomkostninger ble for disse parter ikke tilkjent for noen instans.
Rørledningselskapet IS Statpipe ble etablert i 1981. Deltakere var diverse oljeselskaper, Statoil m.fl. Hver enkelt deltaker ble ved deltakerligning lignet for sin eierandel av formue og inntekt i IS Statpipe. Saken gjaldt fordelingen av inntekt mellom sokkel- og landbeskatning for årene 1993 og 1994.
Statpipe fikk sine inntekter ved det vederlag som oljeselskapene betalte for bruk av anlegget, hvor gassen blant annet ble transportert fra oljefeltet og inn til landanlegg på Kårstø for foredling. Den del av deltakernes inntekter som skrev seg fra betaling for bruk av landanlegget (sone 3), ble beskattet som inntekt på land etter skattelovens regler (28 %), mens den øvrige inntekt ble sokkelbeskattet (28 + 50 %). Da IS Statpipe ble stiftet, ble det fastsatt en tariff for beregning av vederlaget. Tariffen ble fastsatt av departementet i samsvar med forslag fra deltakerne. Vederlag for bruk av landanlegget ble beregnet særskilt. I selvangivelsene for 1993 gjorde deltakerselskapene i likhet med tidligere år fradrag i sine sokkelinntekter for de tariffer som var betalt til Statpipe. For 1993 var tariffen så høy at den oversteg selskapenes inntekter ved salg av de produkter som var foredlet ved landanlegget. Tariffen for bruk av landanlegget utgjorde det vesentlige av vederlaget. Denne del av tariffen ble av deltakerne ført til beskatning som landinntekt ved deltakerligningen av det enkelte selskaps andel i Statpipe. Dermed kunne det se ut som om selskapenes netto fortjeneste ved utvinning, transport, foredling og salg av gassproduktene i for stor grad var blitt overført til lavere beskattet landinntekt. Ligningsmyndighetene satte selskapenes selvangivelser til side ut fra den betraktning at begge skattedistrikter måtte ha en andel i de verdier som ble skapt ved selskapenes kostnader og investeringer. Brutto inntekt ved salg av gassproduktene ble fordelt med en halvpart på sokkel og en halvpart på land. Selskapene gikk til søksmål for å få ligningen opphevet, men tapte både i herredsretten og i lagmannsretten. For Høyesterett gjorde selskapene gjeldende at tariffen var en del av en avtale inngått mellom selvstendige rettssubjekter i armlengdes avstand. Tariffen kunne dermed ikke fravikes ved ligningen uten at det forelå et brudd på vilkårene i skatteloven (1911) § 54 første ledd. Staten bestred at denne bestemmelsen kunne anvendes. Høyesterett uttalte at de beste grunner talte for å benytte § 54, og fant at vilkårene for skjønnsligning var oppfylt. Selskapene hadde fått sine sokkelinntekter redusert som følge av interesse-fellesskapet med Statpipe. Tariffen for bruk av landanlegget var ikke blitt endret etter at det ble klart at denne del av Statpipes inntekter ville bli beskattet på land og ikke på sokkelen. Det var vanskelig å se noen annen forklaring på dette enn at de deltakende selskaper hadde befunnet seg på begge sider i kontraktsforholdet, både som deltakere i IS Statpipe og som brukere av anlegget. Ligningsmyndighetene hadde i 1993 og 94 adgang til å foreta en fornyet vurdering av bruken av tariffen ved fordeling av skatten mellom sokkel og land, selv om man i tidligere år hadde godtatt selvangivelsene på dette punkt. Den skjønnsmodell som ligningsmyndighetene hadde brukt ved ligningen, ga ikke plass for det moment som måtte stå sentralt ved en armlengdevurdering; det måtte tas utgangspunkt i situasjonen den gang da tariffen ble etablert. Den skjønnsmodell som § 54 første ledd tredje punktum gir anvisning på, var dermed den riktige. Resultatet ble følgelig at ligningen for 1993 og 94 ble opphevet. Ved ny ligning måtte ligningsmyndighetene ved justering av tariffen vedrørende landanlegget (sone 3) søke å komme frem til hva denne tariffen ville ha blitt "dersom den var blitt etablert mellom uavhengige kontraktsparter under hensyn til at Statpipes inntekter i denne sonen ville blitt undergitt landbeskatning - og ikke sokkelbeskatning". En av de ankende parter, Conoco, var ikke blant de opprinnelige deltakere i Statpipe, men hadde ervervet sin andel senere for en fremforhandlet markedspris. Tariffen ved bruk av landanlegget medførte ikke en slik ekstraordinær lønnsomhet for Conoco som for de opprinnelige deltakerne. Det ville da samsvare dårlig med formålet bak skatteloven § 54 om Conoco skatterettslig skulle likestilles med disse deltakerne. Et mindretall på to dommere fant at Conoco ikke skulle behandles annerledes enn de øvrige ankende parter. Resultatet ble etter dette at ligningen ble opphevet for alle de ankende parter. Conoco ble tilkjent saksomkostninger for alle instanser. De øvrige ankende parter hadde reelt sett ikke vunnet frem med kravet om å bli lignet i overensstemmelse med sine selvangivelser, og saksomkostninger ble for disse parter ikke tilkjent for noen instans.