Krav om erstatning for manglande oppgjer frå verdipapirføretak etter kjøp av aksjar. Spørsmål om oppgjersansvar til føretaket overfor den som det har slutta avtale med. Regresskrav overfor den som bes
09.12.2003, 2002/1354 og 2002/1356, sivile saker, anker
Lov om verdipapirhandel (vphl) § 11-1
Svenska Handelsbanken AB (advokat Nils Petter Hansson) mot M.M. Warburg Bank (Schweiz) AG (advokat Frithjof Herlofsen) og A (advokat Frode Henning Antonsen) mot Svenska Handelsbanken AB (advokat Nils
Lov om verdipapirhandel (vphl) § 11-1
Svenska Handelsbanken AB (advokat Nils Petter Hansson) mot M.M. Warburg Bank (Schweiz) AG (advokat Frithjof Herlofsen) og A (advokat Frode Henning Antonsen) mot Svenska Handelsbanken AB (advokat Nils
Stabel, Tjomsland, STang Lund, Mitsem, Aasland
A bestilte ved fire høve i 1998 aksjar frå ikkje-børsnoterte norske selskap for i alt ca 18 millionar kroner frå den norske avdelinga av Svenska Handelsbanken. A var administrerande direktør og viktig aksjonær i det sveitsiske forvaltningsfirmaet Eden Trust, men det var han personleg som var kjøpar. Aksjane tilhøyrde Eden Trust/kundane, men var forvaltarregistrert i den sveitsiske banken Warburg Bank. A gjorde ikkje opp for seg ved forfall, og Handelsbanken heva avtalen, samtidig som den nekta å ha oppgjersansvar etter vphl § 11-1 overfor Warburg. Grunngjevinga var at kjøpar og seljar i realiteten var den same - nemleg A. A nekta å betale Handelsbanken, fordi avtalen var bortfallen.
Byretten frifann Handelsbanken, mens lagmannsretten kom til motsett resultat, og dømde A til regressansvar. Høgsterett stadfesta dommen til lagmannsretten. Vphl § 11-1 pålegg verdipapirføretak oppgjersansvar overfor oppdragsgjevaren og den det sluttar avtale med. Høgsterett kom til at Handelsbanken hadde slutta avtale med Warburg Bank, og at denne i så måte opptredde som meklar, ikkje som depotbank for Eden Trust. A kunne heller ikkje sjås som fullmektig for Warburg Bank. Det var ikkje grunnlag for å sjå transaksjonen som ein direktehandel, som eventuelt skulle falle utanfor vphl § 11-1. Omsynet til tryggleik ved oppgjersfunksjonen ved at motparten kan støtte seg til verdipapirføretaket utan å måtte trengje inn i dei underliggjande tilhøva, tilsa det. Heller ikkje kunne unntaksføresegna i tredje punktum i føresegna om tilfelle der oppdragsgjevar på førehand har godkjent den andre parten, nyttas. Warburg Bank visste ikkje at det var A som var kjøpar, og kunne difor ikkje ha godkjent han. A blei ikkje høyrt med at han ikkje hadde regressansvar overfor Handelsbanken. At banken hadde erklært avtalen "null and void" overfor Warburg Bank, kunne ikkje sjås som eit fråfall av kravet overfor A.
A bestilte ved fire høve i 1998 aksjar frå ikkje-børsnoterte norske selskap for i alt ca 18 millionar kroner frå den norske avdelinga av Svenska Handelsbanken. A var administrerande direktør og viktig aksjonær i det sveitsiske forvaltningsfirmaet Eden Trust, men det var han personleg som var kjøpar. Aksjane tilhøyrde Eden Trust/kundane, men var forvaltarregistrert i den sveitsiske banken Warburg Bank. A gjorde ikkje opp for seg ved forfall, og Handelsbanken heva avtalen, samtidig som den nekta å ha oppgjersansvar etter vphl § 11-1 overfor Warburg. Grunngjevinga var at kjøpar og seljar i realiteten var den same - nemleg A. A nekta å betale Handelsbanken, fordi avtalen var bortfallen.
Byretten frifann Handelsbanken, mens lagmannsretten kom til motsett resultat, og dømde A til regressansvar. Høgsterett stadfesta dommen til lagmannsretten. Vphl § 11-1 pålegg verdipapirføretak oppgjersansvar overfor oppdragsgjevaren og den det sluttar avtale med. Høgsterett kom til at Handelsbanken hadde slutta avtale med Warburg Bank, og at denne i så måte opptredde som meklar, ikkje som depotbank for Eden Trust. A kunne heller ikkje sjås som fullmektig for Warburg Bank. Det var ikkje grunnlag for å sjå transaksjonen som ein direktehandel, som eventuelt skulle falle utanfor vphl § 11-1. Omsynet til tryggleik ved oppgjersfunksjonen ved at motparten kan støtte seg til verdipapirføretaket utan å måtte trengje inn i dei underliggjande tilhøva, tilsa det. Heller ikkje kunne unntaksføresegna i tredje punktum i føresegna om tilfelle der oppdragsgjevar på førehand har godkjent den andre parten, nyttas. Warburg Bank visste ikkje at det var A som var kjøpar, og kunne difor ikkje ha godkjent han. A blei ikkje høyrt med at han ikkje hadde regressansvar overfor Handelsbanken. At banken hadde erklært avtalen "null and void" overfor Warburg Bank, kunne ikkje sjås som eit fråfall av kravet overfor A.