Misbruk av stilling - utuktig omgang
13.10.2003, 2002/958, 2002/959 og 2002/960, sivile saker, anker
Straffeprosessloven § 3
A (advokat Just Finne) mot B (advokat John Christian Elden), C (advokat Mette Yvonne Larsen) mot B (advokat John Christian Elden) og D (advokat Christian Lundin) mot B (advokat John Christian Elden)
Straffeprosessloven § 3
A (advokat Just Finne) mot B (advokat John Christian Elden), C (advokat Mette Yvonne Larsen) mot B (advokat John Christian Elden) og D (advokat Christian Lundin) mot B (advokat John Christian Elden)
Oftedal Broch, Misem, Bruzelius, Stabel og Schei
Saken gjaldt erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som misbrukte den stilling han sto i til dem som terapeut til å skaffe seg utuktig omgang. Erstatningskravene var blitt fremmet i straffesaken mot psykologen. Lagmannsretten hadde redusert kravene betydelig fordi retten fant at skadene bare delvis var påført som følge av seksualovergrepene. For en stor del måtte skadene tilbakeføres til den behandlingen domfelte hadde gitt de fornærmede. Tap som var en følge av disse skadene kunne i følge lagmannsretten ikke pådømmes i straffesaken, idet de ikke kunne anses å "springe ut av de straffbare handlingene", jf. straffeprosessloven § 3. Det gjaldt også for krav om tilbakebetaling av honorarer til psykologen og erstatning for utgifter de hadde hatt til behandlingen.
Høyesteretts flertall fant at lagmannsretten hadde anvendt straffeprosessloven § 3 uriktig. Psykologens behandling var i dette tilfellet en forutsetning for hans seksualovertredelser. Det kunne da ikke skilles mellom skade som fulgte av de enkelte overgrep og skade som fulgte av behandlingen. Reelle grunner talte også mot en oppsplitting av kravene, som bare meget vanskelig kunne gjennomføres i praksis. I den konkrete erstatningsutmålingen ble det godtatt at de fornærmede hadde benyttet helsetilbud som ikke var refusjonsberettiget i det offentlige helsevesen, dels behandling hos psykolog der behandlingen ikke var refusjonsberettiget, dels ulike alternative behandlingsmåter. Utgifter til privatfinansiert tilbud om kvalifisert psykologhjelp måtte aksepteres som erstatningsberettiget på grunn av stor mangel på kvalifiserte terapeuter med ledig kapasitet innen det offentlige helseapparat for den type langvarig og komplisert terapi som det var behov for. Når det gjaldt de mer alternative behandlingsformer, måtte det trekkes en grense mot det som ikke kunne anses medisinsk relevant. Men innenfor en slik ramme bør rettsvesenet være varsom med ytterligere å overprøve tilbud som den skadelidte benytter seg av for å bli frisk eller for å bedre sin helse, ganske særlig når behandlingen allerede er gjennomført. Den sakkyndige for Høyesterett vurderte behandlingene som medisinsk begrunnet. Påslag for skatteulempe ved erstatningsutbetaling for fremtidige tapsposter ble satt til 25 % for langsiktig fremtidig inntektstap og til 10 % for erstatning for fremtidig behandling som stort sett hadde tre til fem års tidsperspektiv. Én dommer dissenterte vedrørende anvendelsen av straffeprosessloven § 3. Han la til grunn at de fornærmede var påført skader gjennom behandlingen før overgrepene tok til, og det kunne da ikke tilkjennes erstatning for annet enn den forverring som måtte ha inntrådt i den periode da overgrepene foregikk.
Saken gjaldt erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som misbrukte den stilling han sto i til dem som terapeut til å skaffe seg utuktig omgang. Erstatningskravene var blitt fremmet i straffesaken mot psykologen. Lagmannsretten hadde redusert kravene betydelig fordi retten fant at skadene bare delvis var påført som følge av seksualovergrepene. For en stor del måtte skadene tilbakeføres til den behandlingen domfelte hadde gitt de fornærmede. Tap som var en følge av disse skadene kunne i følge lagmannsretten ikke pådømmes i straffesaken, idet de ikke kunne anses å "springe ut av de straffbare handlingene", jf. straffeprosessloven § 3. Det gjaldt også for krav om tilbakebetaling av honorarer til psykologen og erstatning for utgifter de hadde hatt til behandlingen.
Høyesteretts flertall fant at lagmannsretten hadde anvendt straffeprosessloven § 3 uriktig. Psykologens behandling var i dette tilfellet en forutsetning for hans seksualovertredelser. Det kunne da ikke skilles mellom skade som fulgte av de enkelte overgrep og skade som fulgte av behandlingen. Reelle grunner talte også mot en oppsplitting av kravene, som bare meget vanskelig kunne gjennomføres i praksis. I den konkrete erstatningsutmålingen ble det godtatt at de fornærmede hadde benyttet helsetilbud som ikke var refusjonsberettiget i det offentlige helsevesen, dels behandling hos psykolog der behandlingen ikke var refusjonsberettiget, dels ulike alternative behandlingsmåter. Utgifter til privatfinansiert tilbud om kvalifisert psykologhjelp måtte aksepteres som erstatningsberettiget på grunn av stor mangel på kvalifiserte terapeuter med ledig kapasitet innen det offentlige helseapparat for den type langvarig og komplisert terapi som det var behov for. Når det gjaldt de mer alternative behandlingsformer, måtte det trekkes en grense mot det som ikke kunne anses medisinsk relevant. Men innenfor en slik ramme bør rettsvesenet være varsom med ytterligere å overprøve tilbud som den skadelidte benytter seg av for å bli frisk eller for å bedre sin helse, ganske særlig når behandlingen allerede er gjennomført. Den sakkyndige for Høyesterett vurderte behandlingene som medisinsk begrunnet. Påslag for skatteulempe ved erstatningsutbetaling for fremtidige tapsposter ble satt til 25 % for langsiktig fremtidig inntektstap og til 10 % for erstatning for fremtidig behandling som stort sett hadde tre til fem års tidsperspektiv. Én dommer dissenterte vedrørende anvendelsen av straffeprosessloven § 3. Han la til grunn at de fornærmede var påført skader gjennom behandlingen før overgrepene tok til, og det kunne da ikke tilkjennes erstatning for annet enn den forverring som måtte ha inntrådt i den periode da overgrepene foregikk.