Omsorgsovertakelse og samværsrett
08.10.2003, 2003/506, sivil sak, anke
Tvistemålsloven § 482
A og B (advokat Terje Finsrud) mot X kommune (Kommuneadvokaten i Bærum v/kommuneadvokat Just Finne)
Tvistemålsloven § 482
A og B (advokat Terje Finsrud) mot X kommune (Kommuneadvokaten i Bærum v/kommuneadvokat Just Finne)
Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Matningsdal, Stabel og Aasland
Saken gjaldt spørsmålet om rettens kompetanse etter tvistemålslovens § 482, nærmere bestemt om tingretten i en sak om omsorgsovertakelse og samværsrett kan ta stilling til foreldreansvaret, som også var avgjort av fylkesnemnda for sosiale saker, men ikke brakt inn for retten. Tingretten omgjorde fylkesnemndas vedtak om å tilbakeføre foreldreansvaret, selv om bare spørsmålene om omsorgsovertakelse og samværsrettens omfang var brakt inn til overprøvelse. Den direkte foranledning var at foreldrenes utøvelse av foreldremyndigheten ble ansett skadelig for barnet.
Spørsmålet om tingrettens kompetanse til en slik omgjøring ble tatt opp under ankeforhandlingen for lagmannsretten, som kom til at tingretten hadde slik kompetanse i dette tilfellet. Høyesterett kom til samme resultat. Det ble slått fast at hovedregelen må være at retten bare kan pådømme det eller de krav eller rettsforhold som partene har brakt inn for retten til avgjørelse, og at dette også gjelder saker der partene mangler fri rådighet over sakens gjenstand. Unntak kan fastsettes i lov, og spørsmålet var om unntak kan tenkes å følge av en naturlig forståelse av tvistemålslovens § 482. Høyesterett fant at sterke relle hensyn taler for at retten skal kunne ta opp til behandling ethvert spørsmål som er avgjort av fylkesnemnda, uavhengig av om det av partene er brakt inn til rettslig prøvelse. Det ble blant annet vist til behovet i denne saken, og at retten etter § 482 nærmest er tillagt myndighet som et forvaltningsorgan. Således skal retten avgjøre saken på grunnlag av situasjonen på domstidspunktet, og i barnevernsaker først og fremst under hensyn til hva som tjener barnet. Forutsetningen for at domstolen av eget tiltak skal kunne benytte en slik kompetanse, må selvsagt være at partene får anledning til å uttale seg om spørsmålet.
Saken gjaldt spørsmålet om rettens kompetanse etter tvistemålslovens § 482, nærmere bestemt om tingretten i en sak om omsorgsovertakelse og samværsrett kan ta stilling til foreldreansvaret, som også var avgjort av fylkesnemnda for sosiale saker, men ikke brakt inn for retten. Tingretten omgjorde fylkesnemndas vedtak om å tilbakeføre foreldreansvaret, selv om bare spørsmålene om omsorgsovertakelse og samværsrettens omfang var brakt inn til overprøvelse. Den direkte foranledning var at foreldrenes utøvelse av foreldremyndigheten ble ansett skadelig for barnet.
Spørsmålet om tingrettens kompetanse til en slik omgjøring ble tatt opp under ankeforhandlingen for lagmannsretten, som kom til at tingretten hadde slik kompetanse i dette tilfellet. Høyesterett kom til samme resultat. Det ble slått fast at hovedregelen må være at retten bare kan pådømme det eller de krav eller rettsforhold som partene har brakt inn for retten til avgjørelse, og at dette også gjelder saker der partene mangler fri rådighet over sakens gjenstand. Unntak kan fastsettes i lov, og spørsmålet var om unntak kan tenkes å følge av en naturlig forståelse av tvistemålslovens § 482. Høyesterett fant at sterke relle hensyn taler for at retten skal kunne ta opp til behandling ethvert spørsmål som er avgjort av fylkesnemnda, uavhengig av om det av partene er brakt inn til rettslig prøvelse. Det ble blant annet vist til behovet i denne saken, og at retten etter § 482 nærmest er tillagt myndighet som et forvaltningsorgan. Således skal retten avgjøre saken på grunnlag av situasjonen på domstidspunktet, og i barnevernsaker først og fremst under hensyn til hva som tjener barnet. Forutsetningen for at domstolen av eget tiltak skal kunne benytte en slik kompetanse, må selvsagt være at partene får anledning til å uttale seg om spørsmålet.