Oppsigelse i avtalt prøvetid
01.09.2003, 2002/23, sivil sak, anke
Arbeidsmiljøloven § 63
X Auto AS (advokat Bernt A. Nakken) mot A (advokat Lars Holo)
Arbeidsmiljøloven § 63
X Auto AS (advokat Bernt A. Nakken) mot A (advokat Lars Holo)
Gjølstad, Støle, Utgård, Dolva og Schei
A, som var ansatt som daglig leder i en bilforretning fra 1. juli 1999, ble sagt opp til fratredelse ved prøvetidens utløp, 31. desember 1999. Begrunnelsen var at han ikke hadde tilpasset seg arbeidet som forventet og ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner for stillingen. A reiste sak om oppsigelsens gyldighet. Byretten frifant bilforretningen, mens lagmannsretten under dissens kom til at oppsigelsen måtte settes til side og tilkjente A 150 000 kroner i erstatning for økonomisk tap.
Bilforretningen anket til Høyesterett, som stadfestet lagmannsrettens dom. Det ble uttalt at terskelen for oppsigelse i prøvetiden er noe - ikke helt ubetydelig - lavere enn det som ellers gjelder. Det sentrale ved domstolenes prøving av oppsigelse i prøvetiden, er om det er bevismessig dekning for at oppsigelsen bygger på forhold som prøvetiden tar sikte på å avklare. Hvis det faktum oppsigelsen bygger på anses bevist og relevant, må domstolene være svært tilbakeholdne med å overprøve arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering av hvorledes arbeidstakeren fungerer i stillingen. Selv om det etter bevisførselen var grunnlag for visse bebreidelser mot A, fant Høyesterett at det som forelå tydet på at han ikke hadde fått noen reell sjanse til å tilpasse seg arbeidet og vise at han kunne fylle stillingen. I tillegg kom at det ikke var holdt noe drøftingsmøte med mulighet til å finne en omforent løsning, jf. arbeidsmiljøloven § 57 nr.1. A hadde ikke motanket over erstatningsbeløpet på 150 000 kroner. Prosessfullmektigen ba om at en del av beløpet ble ansett som erstatning for ikke økonomisk tap. Ut fra den vekt Høyesterett la på arbeidsgiverens forhold i saken, ble det i premissene uttalt at 50 000 kroner burde anses som erstatning for ikke-økonomisk tap, noe det ikke ble ansett å være noe prosessuelt til hinder for.
A, som var ansatt som daglig leder i en bilforretning fra 1. juli 1999, ble sagt opp til fratredelse ved prøvetidens utløp, 31. desember 1999. Begrunnelsen var at han ikke hadde tilpasset seg arbeidet som forventet og ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner for stillingen. A reiste sak om oppsigelsens gyldighet. Byretten frifant bilforretningen, mens lagmannsretten under dissens kom til at oppsigelsen måtte settes til side og tilkjente A 150 000 kroner i erstatning for økonomisk tap.
Bilforretningen anket til Høyesterett, som stadfestet lagmannsrettens dom. Det ble uttalt at terskelen for oppsigelse i prøvetiden er noe - ikke helt ubetydelig - lavere enn det som ellers gjelder. Det sentrale ved domstolenes prøving av oppsigelse i prøvetiden, er om det er bevismessig dekning for at oppsigelsen bygger på forhold som prøvetiden tar sikte på å avklare. Hvis det faktum oppsigelsen bygger på anses bevist og relevant, må domstolene være svært tilbakeholdne med å overprøve arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering av hvorledes arbeidstakeren fungerer i stillingen. Selv om det etter bevisførselen var grunnlag for visse bebreidelser mot A, fant Høyesterett at det som forelå tydet på at han ikke hadde fått noen reell sjanse til å tilpasse seg arbeidet og vise at han kunne fylle stillingen. I tillegg kom at det ikke var holdt noe drøftingsmøte med mulighet til å finne en omforent løsning, jf. arbeidsmiljøloven § 57 nr.1. A hadde ikke motanket over erstatningsbeløpet på 150 000 kroner. Prosessfullmektigen ba om at en del av beløpet ble ansett som erstatning for ikke økonomisk tap. Ut fra den vekt Høyesterett la på arbeidsgiverens forhold i saken, ble det i premissene uttalt at 50 000 kroner burde anses som erstatning for ikke-økonomisk tap, noe det ikke ble ansett å være noe prosessuelt til hinder for.