Pensjonsansiennitet i kollektiv pensjonsordning
27.11.2003, 2003/5, sivil sak, anke
Skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav k, likestillingsloven § 17
A (advokat Ingeborg Moen Borgerud) mot Braathens ASA (advokat Haakon Blaauw)
Skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav k, likestillingsloven § 17
A (advokat Ingeborg Moen Borgerud) mot Braathens ASA (advokat Haakon Blaauw)
Tjomsland, Skoghøy, Flock, Mitsem og Gussgard
Saken gjelder krav om fastsettelsesdom i forhold til arbeidsgiver om pensjonsansiennitet i en kollektiv pensjonsordning. A ble i 1979 ansatt som flyvertinne i Braathens SAFE AS. I 1980 innførte Braathens en kollektiv pensjonsordning som var en tjenestepensjonsordning etter skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav k, som ga fradrag i arbeidsgiverens inntekt for tilskudd til privat tjenestepensjonsordning. Nærmere regler om kravene til en slik tjenestepensjonsordning er fastsatt i forskrift av 28. juni 1968 (TPES-forskriften). Opptaket i pensjonsordningen krevde for ansatte over 25 år ett års forutgående tjenestetid i Braathens eller forutgående medlemskap i annen pensjonsordning (karenstid). Pensjonsordningen har vært praktisert slik at ansatte som var i permisjon, har vært utmeldt av pensjonsordningen. Den er videre praktisert slik at gjenopptakelse av arbeidet etter endt permisjon ikke var tilstrekkelig for ny innmelding i pensjonsordningen. Det ble krevd ny karenstid.
På grunn av Braathens praksis med inn- og utmelding av pensjonsordningen og med en fripoliseordning ved utmeldelsen, gikk A til søksmål og krevde fastsettelsesdom for at hun var berettiget til pensjonsansiennitet for den tiden hun hadde vært i lønnet arbeide i Braathens. A hadde hatt to svangerskaps- og fødselspermisjoner og en studiepermisjon. Høyesteretts flertall - fire dommere - mente at TPES-forskriften åpnet for den ordningen som Braathens hadde etablert. Flertallet la vekt på at det ikke forelå uttalelser fra offentlige myndigheter om at en slik ordning skulle være i strid med TPES-forskriften, og viste til at representanter for bransjen hadde uttalt at den ordningen som Braathens hadde praktisert, var ofte forekommende. Det måtte anses på det rene at Braathens og forsikringsselskapet hadde forstått forsikringsavtalen slik at den åpnet adgang for den praksis Braathens fulgte. Høyesterett kunne heller ikke se at A - ifølge avtale eller på annet grunnlag - kunne gjøre gjeldende en sterkere rettsstilling enn den som fulgte av pensjonsavtalen slik partene i avtalen hadde lagt til grunn at den måtte forstås. A hadde subsidiært gjort gjeldende at Braathens praksis med utmelding av forsikringsordningen og med krav om ny karenstid ved svangerskaps- og fødselspermisjoner, var i strid med likestillingsloven. Flertallet tok ikke noe bestemt standpunkt til denne anførselen, idet det - i likhet med lagmannsretten - kom til at A ikke nå kunne gjøre gjeldende noe krav på endring av sin pensjonsansiennitet på grunn av et eventuelt brudd på likestillingsloven i den tidsperiode som her var aktuell. Flertallet viste blant annet til at et slikt krav ville være i dårlig samsvar med den dagjeldende bestemmelse om erstatningsansvar i likestillingsloven § 17, hvor det ble krevd forsett eller uaktsomhet. Flertallet stemte etter dette for at de tidligere instansers frifinnelse av Braathens måtte bli å stadfeste, men saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen instans. Mindretallet (én dommer) mente at Braathens praksis med ny karenstid etter en permisjon og med tap av opptjente pensjonsrettigheter før permisjonen dersom ikke vilkårene for fripolise var oppfylt, både var i strid med naturlig språklig forståelse av bestemmelsene i TPES-forskriften og reelle hensyn. Etter mindretallets oppfatning måtte forskriften naturlig forstås slik at den bare ga adgang til å kreve karenstid fra ansettelsestidspunktet, og at arbeidstakere ikke mistet opptjente rettigheter ved å gå ut i permisjon. Den forståelse Braathens gjorde gjeldende, virket etter mindretallets syn også urimelig - særlig overfor kvinner, som i forbindelse med svangerskap og fødsel kan ha behov for hyppigere permisjoner enn menn. Mindretallet stemte etter dette for at As påstand skulle tas til følge.
Saken gjelder krav om fastsettelsesdom i forhold til arbeidsgiver om pensjonsansiennitet i en kollektiv pensjonsordning. A ble i 1979 ansatt som flyvertinne i Braathens SAFE AS. I 1980 innførte Braathens en kollektiv pensjonsordning som var en tjenestepensjonsordning etter skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav k, som ga fradrag i arbeidsgiverens inntekt for tilskudd til privat tjenestepensjonsordning. Nærmere regler om kravene til en slik tjenestepensjonsordning er fastsatt i forskrift av 28. juni 1968 (TPES-forskriften). Opptaket i pensjonsordningen krevde for ansatte over 25 år ett års forutgående tjenestetid i Braathens eller forutgående medlemskap i annen pensjonsordning (karenstid). Pensjonsordningen har vært praktisert slik at ansatte som var i permisjon, har vært utmeldt av pensjonsordningen. Den er videre praktisert slik at gjenopptakelse av arbeidet etter endt permisjon ikke var tilstrekkelig for ny innmelding i pensjonsordningen. Det ble krevd ny karenstid.
På grunn av Braathens praksis med inn- og utmelding av pensjonsordningen og med en fripoliseordning ved utmeldelsen, gikk A til søksmål og krevde fastsettelsesdom for at hun var berettiget til pensjonsansiennitet for den tiden hun hadde vært i lønnet arbeide i Braathens. A hadde hatt to svangerskaps- og fødselspermisjoner og en studiepermisjon. Høyesteretts flertall - fire dommere - mente at TPES-forskriften åpnet for den ordningen som Braathens hadde etablert. Flertallet la vekt på at det ikke forelå uttalelser fra offentlige myndigheter om at en slik ordning skulle være i strid med TPES-forskriften, og viste til at representanter for bransjen hadde uttalt at den ordningen som Braathens hadde praktisert, var ofte forekommende. Det måtte anses på det rene at Braathens og forsikringsselskapet hadde forstått forsikringsavtalen slik at den åpnet adgang for den praksis Braathens fulgte. Høyesterett kunne heller ikke se at A - ifølge avtale eller på annet grunnlag - kunne gjøre gjeldende en sterkere rettsstilling enn den som fulgte av pensjonsavtalen slik partene i avtalen hadde lagt til grunn at den måtte forstås. A hadde subsidiært gjort gjeldende at Braathens praksis med utmelding av forsikringsordningen og med krav om ny karenstid ved svangerskaps- og fødselspermisjoner, var i strid med likestillingsloven. Flertallet tok ikke noe bestemt standpunkt til denne anførselen, idet det - i likhet med lagmannsretten - kom til at A ikke nå kunne gjøre gjeldende noe krav på endring av sin pensjonsansiennitet på grunn av et eventuelt brudd på likestillingsloven i den tidsperiode som her var aktuell. Flertallet viste blant annet til at et slikt krav ville være i dårlig samsvar med den dagjeldende bestemmelse om erstatningsansvar i likestillingsloven § 17, hvor det ble krevd forsett eller uaktsomhet. Flertallet stemte etter dette for at de tidligere instansers frifinnelse av Braathens måtte bli å stadfeste, men saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen instans. Mindretallet (én dommer) mente at Braathens praksis med ny karenstid etter en permisjon og med tap av opptjente pensjonsrettigheter før permisjonen dersom ikke vilkårene for fripolise var oppfylt, både var i strid med naturlig språklig forståelse av bestemmelsene i TPES-forskriften og reelle hensyn. Etter mindretallets oppfatning måtte forskriften naturlig forstås slik at den bare ga adgang til å kreve karenstid fra ansettelsestidspunktet, og at arbeidstakere ikke mistet opptjente rettigheter ved å gå ut i permisjon. Den forståelse Braathens gjorde gjeldende, virket etter mindretallets syn også urimelig - særlig overfor kvinner, som i forbindelse med svangerskap og fødsel kan ha behov for hyppigere permisjoner enn menn. Mindretallet stemte etter dette for at As påstand skulle tas til følge.