Regress

Lund, Matningsdal, Støle, Rieber-Mohn og Aasland

Saken gjaldt spørsmålet om en kommune kan kreve utgiftene til pleie og omsorg av en trafikkskadet person dekket av den skadevoldende motorvogns forsikringsselskap. X kommune var påført omfattende utgifter til pleie- og omsorg av en sterkt trafikkskadet person. Kravet var på ca 20 millioner kroner, og kommunen krevde dette refundert av forsikringsselskapet. Kravet førte ikke frem i noen instans.

Høyesterett, som ikke kunne se at det ifølge alminnelige rettsgrunnsetninger gjaldt et generelt utgangspunkt om regress for slike ytelser, uttalte at saken måtte avgjøres ved en samlet vurdering av det foreligende rettskildemateriale med utgangspunkt i regresskravets karakter, herunder rekkevidden av en dom i kommunens favør. Innrømmelse av regress ville ha konsekvenser av til dels uoverskuelig art, noe som tilsa at dette måtte ha temmelig sterke holdepunkter i det foreligende rettkildemateriale. Slike holdepunkter forelå ikke. Tvert imot forelå sterke holdepunkter for det motsatte: Folketrygdens regressrett ble opphevet i 1970, i 1973 ble dette nedfelt i skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 1. Mye kunne tale for at denne bestemmelsen måtte forstås slik at også regress for kommunale helse- og omsorgsytelser var avskåret. Dette ble det ikke tatt standpunkt til. De hensyn som kunne tilsi en slik tolking, hadde uansett vesentlig betydning ved avgjørelsen av regressspørsmålet. I tillegg kom andre tungtveiende hensyn, blant annet at kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven ikke inneholdt noe om regress, at det var blitt lovfestet en avgiftsordning til dekning av folketrygdens utgifter og da uttalt at en tilsvarende ordning for kommunale ytelser måtte overveies nærmere uten at regress var nevnt, og at det forelå en langvarig praksis for ikke å kreve regress som måtte antas å være utslag av en rettsoppfatning. En anførsel om at regresskravet i stedet kunne ses som et erstatningskrav på kommunens hånd førte heller ikke frem.