Retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere - Skatt av inntekten

Støle, Flock, Tjomsland, Stang Lund og Aasland

Lars Esben Lundgaard var sivilingeniør og ansatt som seniorforsker ved SINTEF Energiforskning AS, tidligere kalt Energiforsyningens Forskningsinstitutt AS (EFI). Arbeidet besto hovedsakelig i å utføre oppdragsforskning og konsulentoppdrag. Lundgaard arbeidet på 1980-tallet med et forskning- og utviklingsoppdrag for NVE (senere Statkraft, nå Statnett). I forbindelse med dette oppdraget undersøkte han hvilke akustiske signaler ulike defekter i isolasjonen i gassisolerte høyspenningsanlegg sendte ut. Lundgaard fikk en idé til et instrument som kunne avdekke slike feil i høyspenningsanlegget. Han utarabeidet en designskisse med beskrivelse av et instrument, uten at dette var en del av et oppdrag ved EFI. Etter at designskissen forelå, skjedde den videre utvikling av instrumentet i tilknytning til Lundgaards arbeidsforhold ved EFI. Patentstyret vurderte oppfinnelsen som patenterbar, og det ble inngått avtale mellom SINTEF-gruppen og Lundgaard som oppfinner. Etter denne overtok SINTEF-gruppen alle rettigheter til oppfinnelsen, samt til å søke denne industrielt utnyttet. I avtalen ble også tatt inn bestemmelser om rett for Lundgaard til oppfinnergodtgjørelse.

Saken gjaldt ligningsnemndas vedtak om å fastholde at et beskjedent beløp ved ligningen av Lundgaard for 1999 ble beskattet som lønnsinntekt. For tre etterfølgende år hadde han fått utbetalt tilsvarende vederlag med henholdsvis ca. kr 100 000, 90 000 og 70 000. Spørsmålet i saken var om hans vederlag for den patenterbare oppfinnelsen, utbetalt etter avtale med arbeidsgiveren, skulle beskattes som fordel vunnet ved arbeid eller ved kapital etter skatteloven av 1911 § 42 første ledd. Byretten kom til at vederlaget utbetalt for 1999 skulle beskattes som kapitalinntekt. Lagmannsretten kom imidlertid til at Lundgaards andel av lisensinntektene skulle beskattes som arbeidsinntekt, og frifant staten. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom, men med en annen begrunnelse. Avgjørende var at det forelå en så nær tilknytning til arbeidsforholdet at det var naturlig å beskatte oppfinnergodtgjørelsen som arbeidsinntekt. Dette tilknytningskravet var sakens kjerne. Det fulgte både av lovens ordlyd og av rettspraksis at det gjelder et krav om tilknytning til arbeidsforholdet som vilkår for å klassifisere inntekter fra immaterielle rettigheter som lønnsinntekt. Rettspraksis viser videre at skattelovens personinntektsbegrep, jf skatteloven § 55 nr. 1, er omfattende. Om inntjeningen har preg av kapitalinntekt, er ikke til hinder for at fordelen kan beskattes som lønnsinntekt, når den har tilknytning til arbeidsforhold. Ved den konkrete vurderingen måtte det tas utgangspunkt i arbeidstakeroppfinnelsesloven § 4 første ledd. Tilfellet falt inn under bestemmelsen, idet Lundgaard måtte sies å ha "forsknings- eller oppfinnervirksomhet" som sin vesentligste arbeidsoppgave. Det forelå videre en så kvalifisert sammenheng mellom lisensinntekten og hans arbeidsforhold at også vilkårene for øvrig måtte anses oppfylt. Oppfinnelsen hadde sitt utspring i arbeidsforholdet, eller var foranlediget av dette. Selv om ideen var Lundgaards, var de verdier som fløt av lisensieringen av den patenterbare oppfinnelsen i vesentlig grad skapt ved det etterfølgende arbeid med utviklingen av oppfinnelsen. Dette skjedde i regi av SINTEF, og ble muliggjort ved en betydelig kapitalinnsats fra eksterne oppdragsgivere som deltok i utviklingen. De avtaler og retningslinjer som forelå, bestyrket at det var nødvendig tilknytning mellom lisensinntekten og Lundgaards arbeidsforhold.