Tobakkskade-saken - ulovfestet objektivt erstatningsansvar
31.10.2003, 2002/753, sivil sak, anke
Produktansvarsloven § 2-1
Unni Lund mot J.L.Tidemanns Tobaksfabrik AS
Produktansvarsloven § 2-1
Unni Lund mot J.L.Tidemanns Tobaksfabrik AS
Flock, Støle, Utgård, Coward, Dolva
Saken gjaldt spørsmålet om en tobakksfabrikant var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag overfor en skadelidt som etter vel 40 års sigarettrøyking utviklet lungekreft og døde. Robert Lund, født 1933, røkte Petterøes nr. 3 rulletobakk - vel 20 sigaretter daglig - fra 1954 til han døde av lungekreft i 2000. Kreften ble konstatert 4 år tidligere, og det er uomtvistet at den var forårsaket av røykingen. Lund gikk til søksmål mot produsenten, J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS, som ble frifunnet i herredsretten. Etter Robert Lunds død anket enken, Unni Lund, til lagmannsretten, som kom til samme resultat. En enstemmig Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Da saken hadde reist spørsmål av prinsipiell rekkevidde som ikke tidligere var avgjort av domstolene, ble saksomkostninger ikke tilkjent for noen instans.
For lagmannsretten prosederte Lund både på skyldansvar (culpa-ansvar) og på ulovfestet objektivt ansvar. Ved anke til Høyesterett fant Høyesteretts kjæremålsutvalg det klart at krav om erstatning basert på utvist skyld fra Tiedemanns side ikke ville føre frem. Denne del av anken ble ikke tillatt fremmet, jf. tvml. § 373 tredje ledd nr. 1. For Høyesterett gjaldt anken følgelig bare spørsmålet om objektivt ansvar. Høyesterett uttalte at den risiko for helseskade som røykere ble utsatt for, måtte kunne karakteriseres både som stadig og vedvarende, det var tale om en typisk risiko som ikke var upåregnelig for skadevolderen, og risikoen for skade måtte kunne sies å overstige dagliglivets risiko. Derimot kunne det vanskelig hevdes at denne risikoen for skadelidte fremsto som uventet eller upåregnelig. For Høyesterett var prosedyren i atskillig grad konsentrert om hvilken kunnskap om helserisiko som den alminnelige forbruker hadde før 1975, da farene ved røyking klart ble tilkjennegitt blant annet ved merking av tobakksemballasjen. Høyesterett uttalte at det ikke kunne være tvilsomt at røyking etter 1964 skjedde på egen risiko. Det ble blant annet lagt vekt på at det dette året kom klare uttalelser om risiko for helseskader fra helsedirektøren, som ble viet stor oppmerksomhet i mediene. Et objektivt erstatningsansvar måtte i tilfelle følgelig knyttes til Lunds røyking i 10-års perioden før 1964. I denne perioden fikk legevitenskapen klarere og klarere holdepunkter for at det var en direkte årsakssammenheng mellom sigarettrøyking og lungekreft og andre alvorlige helseskader. Dette var ikke ukjent for den alminnelige kvinne og mann. Sentralt i vurderingen av et eventuelt objektivt ansvar var at det på den tid "må ha vært alminnelige kjent at sigarettrøyking kunne innebære en risiko for alvorlig helseskade". I en avsluttende helhetsvurdering ble det lagt vekt på momenter knyttet til spørsmål om pulverisering av ansvar, til myndighetenes holdning, til lik behandling av skadelidte røykere og til partenes subjektive forhold. Ingen av disse momenter talte med vekt for et objektivt erstatningsansvar. Det ble blant annet uttalt at man ved å pålegge objektivt ansvar for tobakksskader ville fjerne seg fra den type risiko og skader som dette ansvaret var utviklet for å dekke. Til tross for reklame og sosial påvirkning berodde det fortsatt på den enkeltes frie valg om man ville begynne å røyke. Det var tale om et nytelsesmiddel, ikke et næringsmiddel, og enda mindre et medisinsk preparat. Etter dette stadfestet Høyesterett enstemmig lagmannsrettens dom.
Saken gjaldt spørsmålet om en tobakksfabrikant var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag overfor en skadelidt som etter vel 40 års sigarettrøyking utviklet lungekreft og døde. Robert Lund, født 1933, røkte Petterøes nr. 3 rulletobakk - vel 20 sigaretter daglig - fra 1954 til han døde av lungekreft i 2000. Kreften ble konstatert 4 år tidligere, og det er uomtvistet at den var forårsaket av røykingen. Lund gikk til søksmål mot produsenten, J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS, som ble frifunnet i herredsretten. Etter Robert Lunds død anket enken, Unni Lund, til lagmannsretten, som kom til samme resultat. En enstemmig Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Da saken hadde reist spørsmål av prinsipiell rekkevidde som ikke tidligere var avgjort av domstolene, ble saksomkostninger ikke tilkjent for noen instans.
For lagmannsretten prosederte Lund både på skyldansvar (culpa-ansvar) og på ulovfestet objektivt ansvar. Ved anke til Høyesterett fant Høyesteretts kjæremålsutvalg det klart at krav om erstatning basert på utvist skyld fra Tiedemanns side ikke ville føre frem. Denne del av anken ble ikke tillatt fremmet, jf. tvml. § 373 tredje ledd nr. 1. For Høyesterett gjaldt anken følgelig bare spørsmålet om objektivt ansvar. Høyesterett uttalte at den risiko for helseskade som røykere ble utsatt for, måtte kunne karakteriseres både som stadig og vedvarende, det var tale om en typisk risiko som ikke var upåregnelig for skadevolderen, og risikoen for skade måtte kunne sies å overstige dagliglivets risiko. Derimot kunne det vanskelig hevdes at denne risikoen for skadelidte fremsto som uventet eller upåregnelig. For Høyesterett var prosedyren i atskillig grad konsentrert om hvilken kunnskap om helserisiko som den alminnelige forbruker hadde før 1975, da farene ved røyking klart ble tilkjennegitt blant annet ved merking av tobakksemballasjen. Høyesterett uttalte at det ikke kunne være tvilsomt at røyking etter 1964 skjedde på egen risiko. Det ble blant annet lagt vekt på at det dette året kom klare uttalelser om risiko for helseskader fra helsedirektøren, som ble viet stor oppmerksomhet i mediene. Et objektivt erstatningsansvar måtte i tilfelle følgelig knyttes til Lunds røyking i 10-års perioden før 1964. I denne perioden fikk legevitenskapen klarere og klarere holdepunkter for at det var en direkte årsakssammenheng mellom sigarettrøyking og lungekreft og andre alvorlige helseskader. Dette var ikke ukjent for den alminnelige kvinne og mann. Sentralt i vurderingen av et eventuelt objektivt ansvar var at det på den tid "må ha vært alminnelige kjent at sigarettrøyking kunne innebære en risiko for alvorlig helseskade". I en avsluttende helhetsvurdering ble det lagt vekt på momenter knyttet til spørsmål om pulverisering av ansvar, til myndighetenes holdning, til lik behandling av skadelidte røykere og til partenes subjektive forhold. Ingen av disse momenter talte med vekt for et objektivt erstatningsansvar. Det ble blant annet uttalt at man ved å pålegge objektivt ansvar for tobakksskader ville fjerne seg fra den type risiko og skader som dette ansvaret var utviklet for å dekke. Til tross for reklame og sosial påvirkning berodde det fortsatt på den enkeltes frie valg om man ville begynne å røyke. Det var tale om et nytelsesmiddel, ikke et næringsmiddel, og enda mindre et medisinsk preparat. Etter dette stadfestet Høyesterett enstemmig lagmannsrettens dom.