Vassdragsreguleringsskjønn - tømmertransport på vei/fløting
19.02.2003, 2002/115, sivil sak, anke
vassdragsreguleringsloven § 19 nr. 1 og nå opphevde nr. 4
I. Sundsbarm kraftverk (advokat Dag Arne Ruud) mot Grunneiere og rettighetshavere ifølge grunneierliste (advokat Bjørn Stormyr), Grunneiere og rettighetshavere ifølge grunneierliste (advokat Bjørn Sto
vassdragsreguleringsloven § 19 nr. 1 og nå opphevde nr. 4
I. Sundsbarm kraftverk (advokat Dag Arne Ruud) mot Grunneiere og rettighetshavere ifølge grunneierliste (advokat Bjørn Stormyr), Grunneiere og rettighetshavere ifølge grunneierliste (advokat Bjørn Sto
Bruzelius, Mitsem, Stabel, Flock, Gussgard
I forbindelse med vassdragsreguleringsskjønn ble det i flere skjønnssesjoner fastsatt tømmertransportordninger som substitutt for fløting. Ordningene påla kraftverket å bygge og vedlikeholde veier for transport av tømmer og å transportere dette. Det ble fastsatt at partene kunne kreve "ordningen" tatt opp til revisjon ved utløpet av nærmere fastsatte tidsintervaller. Flere spørsmål med tilknytning til tømmertransportordningen for sesjon III og IV er tidligere behandlet av Høyesterett, jf. Rt. 1972 side 262.
Kraftverket sa opp transportordningene til fastsatt tid. Da grunneierne m.fl. ikke godtok dette ble det begjært skjønn for revisjon til opphør av transportordningene. Begrunnelsen for dette var at fløting ikke lenger er et aktuelt transportalternativ og at all alminnelig fløting har opphørt i alle andre vassdrag uavhengig av reguleringer. Underskjønnet tok ikke revisjonskravet til følge. Lagmannsretten kom til at det var grunnlag for revisjon av transportordningene når den alminnelige elvefløtingen hadde opphørt. Retten reviderte transportordningene slik at plikten til transport av tømmer skulle opphøre, mens et flertall opprettholdt plikten til vedlikehold av veier. Mindretallet stemte for at også plikten til vedlikehold skulle opphøre. Kraftverket påanket vedlikeholdsplikten til Høyesterett, mens grunneierne mfl. påanket "hele avgjørelsen". Etter en konkret vurdering av de aktuelle bestemmelsene i skjønnene om tømmertransporten, jf. også vassdragsreguleringsloven § 19 nr. 1 og nr. 4 (som nå er opphevd og erstattet med en henvisning i nr. 3 til oreigningsloven § 21), kom Høyesterett til at lagmannsrettens lovanvendelse var riktig for så vidt gjelder adgangen til revisjon, inkludert til opphør. Høyesterett kom videre til at lagmannsrettens flertall hadde bygget på en uriktig rettsanvendelse når den opprettholdt vedlikeholdsplikten under henvisning til at denne også ga fordeler til andre interesser. Et midlertidig tiltak som skal avbøte en skade kan ikke opprettholdes av hensyn til andre interesser når grunnlaget for skaden er borte.
I forbindelse med vassdragsreguleringsskjønn ble det i flere skjønnssesjoner fastsatt tømmertransportordninger som substitutt for fløting. Ordningene påla kraftverket å bygge og vedlikeholde veier for transport av tømmer og å transportere dette. Det ble fastsatt at partene kunne kreve "ordningen" tatt opp til revisjon ved utløpet av nærmere fastsatte tidsintervaller. Flere spørsmål med tilknytning til tømmertransportordningen for sesjon III og IV er tidligere behandlet av Høyesterett, jf. Rt. 1972 side 262.
Kraftverket sa opp transportordningene til fastsatt tid. Da grunneierne m.fl. ikke godtok dette ble det begjært skjønn for revisjon til opphør av transportordningene. Begrunnelsen for dette var at fløting ikke lenger er et aktuelt transportalternativ og at all alminnelig fløting har opphørt i alle andre vassdrag uavhengig av reguleringer. Underskjønnet tok ikke revisjonskravet til følge. Lagmannsretten kom til at det var grunnlag for revisjon av transportordningene når den alminnelige elvefløtingen hadde opphørt. Retten reviderte transportordningene slik at plikten til transport av tømmer skulle opphøre, mens et flertall opprettholdt plikten til vedlikehold av veier. Mindretallet stemte for at også plikten til vedlikehold skulle opphøre. Kraftverket påanket vedlikeholdsplikten til Høyesterett, mens grunneierne mfl. påanket "hele avgjørelsen". Etter en konkret vurdering av de aktuelle bestemmelsene i skjønnene om tømmertransporten, jf. også vassdragsreguleringsloven § 19 nr. 1 og nr. 4 (som nå er opphevd og erstattet med en henvisning i nr. 3 til oreigningsloven § 21), kom Høyesterett til at lagmannsrettens lovanvendelse var riktig for så vidt gjelder adgangen til revisjon, inkludert til opphør. Høyesterett kom videre til at lagmannsrettens flertall hadde bygget på en uriktig rettsanvendelse når den opprettholdt vedlikeholdsplikten under henvisning til at denne også ga fordeler til andre interesser. Et midlertidig tiltak som skal avbøte en skade kan ikke opprettholdes av hensyn til andre interesser når grunnlaget for skaden er borte.