Vederlag etter avvikling av en overvåkingsavtale
30.01.2003, 2001/1600, sivil sak, anke
inkassoloven
Rådstuplass 4 ASA (advokat Svein Aage Valen) mot Case AS (advokat Roald Angelfoss)
inkassoloven
Rådstuplass 4 ASA (advokat Svein Aage Valen) mot Case AS (advokat Roald Angelfoss)
Tjomsland, Flock, Mitsem, Bruzelius og Gjølstad
Case utførte fra 1985 inkasso-oppdrag for den daværende Bergensbanken (nå Rådstuplass 4) , og i 1991 ble det også inngått en såkalt overvåkingsavtale for uerholdelige fordringer. Inkassoselskapets oppgave var å følge med og foreta inndriving om skyldneren skulle komme til midler. I avtalen var det bestemt at Case skulle ha 30 % provisjon ved løsning av saker, og at selskapet for øvrig skulle drive inkassoen for egen regning og risiko. Fra 1997 overførte Bergensbanken ikke nye fordringer til Case til overvåking, og i 1998 tok banken tilbake de 443 fordringer som tidligere var overført til overvåking. Banken solgte 2/3 av denne fordringsmassen, og overførte den resterende tredjedel til inkasso hos sin faste inkasso-forbindelse. Case mente at banken var uberettiget til å ta tilbake disse fordringene uten at selskapet fikk erstattet det tap det led ved ikke å få fullføre oppdraget. Banken ble frifunnet i byretten, mens Case ble tilkjent en million kroner i erstatning av lagmannsretten.
Høyesterett kom til at salget av 2/3 av inkasso-overvåkingsporteføljen ikke kunne anses som en løsning etter overenskomsten som ga grunnlag for provisjon for Case. Høyesterett kom videre til at banken hadde en generell adgang til å bringe avtaleforholdet til opphør også for de pågående oppdrag. Når banken hadde en rettmessig adgang til å trekke oppdraget tilbake for de tildelte sakene, kom Høyesterett - hensett til kontraktsforholdets egenart - heller ikke til at Case kunne kreve oppfyllelsesinteressen etter kontrakten erstattet. Høyesterett var derimot ikke enig med banken i at bestemmelsene i overvåkingsavtalen måtte forstås slik at Case ikke kunne kreve et vederlag for utført arbeid og utlegg i forbindelse med de sakene som ble tilbakelevert banken. Høyesteretts flertall - tre dommere - mente at avtalens provisjonsbestemmelser ikke ga noen dekning for inkassoselskapets arbeid i de saker hvor oppdraget ble tilbakekalt, og at det derfor ville forrykke balansen i avtalen mellom partene om banken kunne ta fordringene tilbake uten å uten å yte noen form for vederlag. Flertallet fant at vederlaget for det utførte arbeid burde settes til 300 000 kroner , og at Case i tillegg hadde krav på å få dekket de utlegg - på 148 000 kroner - selskapet hadde hatt med de tilbakeleverte saker. Case ble etter dette tilkjent et samlet beløp på 448 000 kroner. Høyesteretts mindretall mente at den samlede provisjon som selskapet etter noen år fikk etter hvert ville stå i et rimelig forhold til det arbeid som var utført i det tidsrom avtalen løp. Mindretallet fant det likevel sannsynlig at det var utført noe mer arbeid enn det som var kompensert ved de uttalte provisjoner, og kom til at Case burde tilkjennes et samlet vederlag for utlegg og arbeid med kr 248 000.
Case utførte fra 1985 inkasso-oppdrag for den daværende Bergensbanken (nå Rådstuplass 4) , og i 1991 ble det også inngått en såkalt overvåkingsavtale for uerholdelige fordringer. Inkassoselskapets oppgave var å følge med og foreta inndriving om skyldneren skulle komme til midler. I avtalen var det bestemt at Case skulle ha 30 % provisjon ved løsning av saker, og at selskapet for øvrig skulle drive inkassoen for egen regning og risiko. Fra 1997 overførte Bergensbanken ikke nye fordringer til Case til overvåking, og i 1998 tok banken tilbake de 443 fordringer som tidligere var overført til overvåking. Banken solgte 2/3 av denne fordringsmassen, og overførte den resterende tredjedel til inkasso hos sin faste inkasso-forbindelse. Case mente at banken var uberettiget til å ta tilbake disse fordringene uten at selskapet fikk erstattet det tap det led ved ikke å få fullføre oppdraget. Banken ble frifunnet i byretten, mens Case ble tilkjent en million kroner i erstatning av lagmannsretten.
Høyesterett kom til at salget av 2/3 av inkasso-overvåkingsporteføljen ikke kunne anses som en løsning etter overenskomsten som ga grunnlag for provisjon for Case. Høyesterett kom videre til at banken hadde en generell adgang til å bringe avtaleforholdet til opphør også for de pågående oppdrag. Når banken hadde en rettmessig adgang til å trekke oppdraget tilbake for de tildelte sakene, kom Høyesterett - hensett til kontraktsforholdets egenart - heller ikke til at Case kunne kreve oppfyllelsesinteressen etter kontrakten erstattet. Høyesterett var derimot ikke enig med banken i at bestemmelsene i overvåkingsavtalen måtte forstås slik at Case ikke kunne kreve et vederlag for utført arbeid og utlegg i forbindelse med de sakene som ble tilbakelevert banken. Høyesteretts flertall - tre dommere - mente at avtalens provisjonsbestemmelser ikke ga noen dekning for inkassoselskapets arbeid i de saker hvor oppdraget ble tilbakekalt, og at det derfor ville forrykke balansen i avtalen mellom partene om banken kunne ta fordringene tilbake uten å uten å yte noen form for vederlag. Flertallet fant at vederlaget for det utførte arbeid burde settes til 300 000 kroner , og at Case i tillegg hadde krav på å få dekket de utlegg - på 148 000 kroner - selskapet hadde hatt med de tilbakeleverte saker. Case ble etter dette tilkjent et samlet beløp på 448 000 kroner. Høyesteretts mindretall mente at den samlede provisjon som selskapet etter noen år fikk etter hvert ville stå i et rimelig forhold til det arbeid som var utført i det tidsrom avtalen løp. Mindretallet fant det likevel sannsynlig at det var utført noe mer arbeid enn det som var kompensert ved de uttalte provisjoner, og kom til at Case burde tilkjennes et samlet vederlag for utlegg og arbeid med kr 248 000.