Ærekrenkende beskyldninger i avis - rettsanvendelsen

Støle, Rieber-Mohn, Bruzelius, Zimmer og Tjomsland

Bs ektefelle er hjemmelshaver til en fast eiendom i Y kommune. X Blad brakte 8. juni en reportasje om manglende etterlevelse av boplikt i Y kommune. Et hovedoppslag på første side hadde overskriften: "Kan bli tvunget til å selge" med undertittelen "C og B må forklare seg om boplikt". I teksten het det blant annet: "Boplikt: C kan, i verste fall, bli tvunget til å selge sin eiendom på Z. Det samme gjelder ----direktør B. Etter hva X Blad forstår er deres eiendommer med på en liste som Y kommune i nærmeste fremtid vil sende Fylkesmannen. Listen inneholder eiendommer der man mener boplikten ikke overholdes." Oppslaget på førstesiden ble fulgt opp med en artikkel på side 3. Denne var illustrert med bilder av eiendommene og hadde overskriften: "Y kommune jakter på boplikt-syndere". Ingressen lød: "Både sangartist C og ----direktør B kan bli tvunget til å selge sine eiendommer på Y. Åarsaken er at de, ifølge Y kommune, ikke overholder boplikten på sine eiendommer."

B mottok senere fra rådmannen skriftlig bekreftelse på at eiendommen ikke var undergitt boplikt. Dette skyldtes at eiendommen var ubebygget da den ble ervervet, og at det først senere var oppført bolig på denne. X Blad brakte 30. juni et større oppslag hvor dette fremgikk, og det ble utdypet ved et nytt oppslag i avisen 8. august 2000. I artikkelen 30. juni ble det også opplyst at det heller ikke var boplikt for eiendommen til C. B reiste privat straffesak mot X Blad og mot den ansvarlig redaktøren med krav om straff, mortifikasjon og oppreisning. Byretten kom til at oppslaget 8. juni inneholdt ærekrenkende beskyldninger mot B, men at disse ikke var rettsstridige, og frifant derfor avisen. Lagmannsretten avsa under dissens dom for mortifikasjon og oppreisning. En samlet lagmannsrett var enig med byretten i at utsagnene inneholdt en ærekrenkende beskyldning etter straffeloven § 247, og at det ikke var ført sannhetsbevis. Rettens flertall - to fagdommere og to meddommere - kom til at utsagnene også var rettsstridige og derfor kunne mortifiseres og gi grunnlag for oppreisning. Mindretallet - en fagdommer og to meddommere - var enig med byretten i at avisen måtte frifinnes på grunn av manglende rettsstrid. Det ble frifinnelse for straffekravet, idet det ikke var kvalifisert flertall for straff. For Høyesterett gjaldt anken rettsanvendelsen. Anken ble forkastet under dissens fra en dommer. En samlet Høyesterett mente at avisen hadde fremsatt en ærekrenkende beskyldning om faktiske forhold. Beskyldningens kjerne var at B befant seg på en liste som kommunen hadde utarbeidet, og som inneholdt navn på personer som kommunen mente hadde brutt boplikten.Uttalt at avgjørelsen i Rt. 2002 side 764 er en markering av at det er konvensjonen og EMDs praktisering av denne som i dag er den primære rettskilde når norske domstoler skal trekke grensen for de ærekrenkende utsagn som vil kunne gjøres til gjenstand for straff eller mortifikasjon. Ved avveiningen etter EMK artikkel 10 må det foretas en vurdering etter flere kriterier. At den ytring som inneholder beskyldningen, er av allmenn interesse, er - etter flertallets syn - et grunnleggende vilkår for at medias egen fremsettelse av usanne ærekrenkende påstander om faktiske forhold rettet mot privatpersoner skal anses beskyttet av ytringsfriheten. Flertallet mente at spørsmålet om håndhevelse av boplikten i en kystkommune klart hadde offentlig interesse, men at hvilke eiendommer/eiere som befant seg på en liste som kommunen skulle oversende til fylkesmannen, hadde begrenset offentlig interesse. B kunne ikke uten videre anses som en offentlig person i forhold til bopliktspørsmålet. Det kunne ikke legges til grunn at avisen hadde videreformidlet en ærekrenkende beskyldning som var fremsatt av andre. Det var ikke angitt noen kilde for beskyldningen, og Høyesterett kunne ikke fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse med hensyn til at avisen bygget på en anonym kilde for så vidt gjaldt opplysningen om at B sto på listen som skulle oversendes fylkesmannen, og at hans eiendom "således var nærmere vurdert med hensyn til bopliktbrudd". Det var dette som var grunnlaget for beskyldningen om at kommunen mente at B hadde brutt boplikten. Ved anonym kildebruk skjerpes aktsomhetsplikten, og det må i betydelig grad være avisens risiko om de faktiske opplysningene som bringes, viser seg å være usanne. Det forelå ingen skriftlige dokumenter fra kommunal saksbehandling, og journalisten hadde på publiseringstidspunktet ikke andre faktiske holdepunkter for at påstanden var sann. Mindretallet var enig i at avisen hadde fremsatt en usann ærekrenkende beskyldning, og at utgangspunktet da også etter EMDs praksis under herredømme av EMK artikkel 10 er at beskyldningen ikke er vernet av ytringsfriheten. Men vilkårene for unntak forelå her. Offentliggjøring av mulig brudd på boplikten fra Bs side hadde allmenn interesse, og avisen var ikke mye å bebreide for sin forveksling av tipslisten med den listen som kommunen skulle oversende fylkesmannen til avgjørelse av om boplikten var etterlevet.