Bombeeksplosjon
25.09.2003, 2003/531, straffesak, anke
Domstolloven § 108, straffeprosessloven § 172 og § 343 første ledd og annet ledd nr. 3, straffeloven § 148 første ledd annet straffalternativ - straffutmåling
A, B og C (advokat Berit Reiss-Andersen) D og E (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Nicolaisen)
Domstolloven § 108, straffeprosessloven § 172 og § 343 første ledd og annet ledd nr. 3, straffeloven § 148 første ledd annet straffalternativ - straffutmåling
A, B og C (advokat Berit Reiss-Andersen) D og E (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Nicolaisen)
Støle, Skoghøy, Stang Lund, Rieber-Mohn og Dolva
Saken gjaldt anke fra fem domfelte over saksbehandlingen i straffesak med lagrette, subsidiært over straffutmålingen. Samtlige var i lagmannsretten dømt for medvirkning til forbrytelse mot straffeloven § 148 første ledd annet straffalternativ og for grovt skadeverk, jf. straffeloven § 291 jf. § 292. En sprengladning plassert i en bil parkert utenfor klubblokalene til motorsykkelklubben "---" i X ble antent. Ved eksplosjonen omkom en person i en passerende bil, en bygning brant ned til grunnen og flere andre ble påført omfattende skader. Totalt beløp skadene seg til nærmere 285 millioner kroner. Straffen ble av lagmannsretten fastsatt til henholdsvis fengsel i 16 år for den av de fem som hadde gitt ordre om utførelse av attentatet, 12 år for en av de øvrige medvirkere og 6 år for de øvrige tre.
Ankene over saksbehandlingen gjaldt inhabilitet. En av lagdommerne - som ikke var rettens formann - hadde tidligere tatt stilling til begjæring om varetektsfengsel overfor en av de tiltalte, og straffeprosessloven § 172 ble benyttet som fengslingsgrunnlag. Spørsmålet var her om slikt forhold medfører inhabilitet etter domstolloven § 108, jf. at det følger av rettspraksis at rettens formann er inhabil i etterfølgende straffesak overfor de samme siktede i samme sakskompleks. Høyesterett kom til at vedkommende fagdommer ikke var inhabil, og det ble blant annet vist til funksjonsfordelingen hvoretter lagretten eksklusivt avgjør skyldspørsmålet. Rettens formann har en annen og mer sentral funksjon enn de øvrige fagdommere, særlig i kraft av rettsbelæringen. Dernest var spørsmålet om lagrettens medlemmer var inhabile som følge av at et medlem deltok under de fire første rettsdagene i en langvarig rettssak til tross for at hun tidligere hadde avgitt forklaring til politiet i en innledende fase av etterforskningen, og derfor måtte anses inhabil etter domstolloven § 108. Høyesterett kom til at straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 3 ikke fikk anvendelse, og at det etter en konkret vurdering ikke var grunnlag for anvendelse av § 343 første ledd. Forklaringer opptatt i ettertid av henholdsvis lagrettens ordfører og vedkommende lagrettemedlem ga ikke holdepunkter for at sistnevnte hadde bibrakt de øvrige medlemmer av lagretten faktiske opplysninger om sitt private kjennskap til saken, eller på annen måte påvirket de øvrige, før hun fratrådte lagretten på ankeforhandlingens femte dag. Det ble også lagt vekt på at de observasjoner hun hadde forklart seg om til politiet, på et tidlig tidspunkt ble avklart som uten betydning for den videre etterforskning, og at hun ikke på noe tidspunkt hadde vært påberopt som vitne i saken. Også ankene over straffutmålingen ble forkastet. Det var av almenpreventive grunner nødvendig å reagere meget strengt overfor denne type kriminalitet, og det var straffskjerpende at de straffbare handlinger hadde funnet sted som et oppgjør mellom rivaliserende MC-klubber.
Saken gjaldt anke fra fem domfelte over saksbehandlingen i straffesak med lagrette, subsidiært over straffutmålingen. Samtlige var i lagmannsretten dømt for medvirkning til forbrytelse mot straffeloven § 148 første ledd annet straffalternativ og for grovt skadeverk, jf. straffeloven § 291 jf. § 292. En sprengladning plassert i en bil parkert utenfor klubblokalene til motorsykkelklubben "---" i X ble antent. Ved eksplosjonen omkom en person i en passerende bil, en bygning brant ned til grunnen og flere andre ble påført omfattende skader. Totalt beløp skadene seg til nærmere 285 millioner kroner. Straffen ble av lagmannsretten fastsatt til henholdsvis fengsel i 16 år for den av de fem som hadde gitt ordre om utførelse av attentatet, 12 år for en av de øvrige medvirkere og 6 år for de øvrige tre.
Ankene over saksbehandlingen gjaldt inhabilitet. En av lagdommerne - som ikke var rettens formann - hadde tidligere tatt stilling til begjæring om varetektsfengsel overfor en av de tiltalte, og straffeprosessloven § 172 ble benyttet som fengslingsgrunnlag. Spørsmålet var her om slikt forhold medfører inhabilitet etter domstolloven § 108, jf. at det følger av rettspraksis at rettens formann er inhabil i etterfølgende straffesak overfor de samme siktede i samme sakskompleks. Høyesterett kom til at vedkommende fagdommer ikke var inhabil, og det ble blant annet vist til funksjonsfordelingen hvoretter lagretten eksklusivt avgjør skyldspørsmålet. Rettens formann har en annen og mer sentral funksjon enn de øvrige fagdommere, særlig i kraft av rettsbelæringen. Dernest var spørsmålet om lagrettens medlemmer var inhabile som følge av at et medlem deltok under de fire første rettsdagene i en langvarig rettssak til tross for at hun tidligere hadde avgitt forklaring til politiet i en innledende fase av etterforskningen, og derfor måtte anses inhabil etter domstolloven § 108. Høyesterett kom til at straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 3 ikke fikk anvendelse, og at det etter en konkret vurdering ikke var grunnlag for anvendelse av § 343 første ledd. Forklaringer opptatt i ettertid av henholdsvis lagrettens ordfører og vedkommende lagrettemedlem ga ikke holdepunkter for at sistnevnte hadde bibrakt de øvrige medlemmer av lagretten faktiske opplysninger om sitt private kjennskap til saken, eller på annen måte påvirket de øvrige, før hun fratrådte lagretten på ankeforhandlingens femte dag. Det ble også lagt vekt på at de observasjoner hun hadde forklart seg om til politiet, på et tidlig tidspunkt ble avklart som uten betydning for den videre etterforskning, og at hun ikke på noe tidspunkt hadde vært påberopt som vitne i saken. Også ankene over straffutmålingen ble forkastet. Det var av almenpreventive grunner nødvendig å reagere meget strengt overfor denne type kriminalitet, og det var straffskjerpende at de straffbare handlinger hadde funnet sted som et oppgjør mellom rivaliserende MC-klubber.