Forbud mot fotografering og offentliggjøring av bilde av domfelte i rettssalen
13.05.2003, 2003/37, straffesak, anke
Domstolloven § 198 tredje ledd, jf. §131 a første ledd.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby) mot Kåre Valebrokk (advokat Cato Schiøtz)
Domstolloven § 198 tredje ledd, jf. §131 a første ledd.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby) mot Kåre Valebrokk (advokat Cato Schiøtz)
Stang Lund, Gussgard, Flock ,Utgård og Schei
Kåre Valebrokk ble i mai 2002 ilagt forelegg for overtredelse av domstollovens bestemmelser om offentliggjøring av bilder tatt av domfelte under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes. Valebrokk hadde besluttet at filmopptak 13. februar 2002 av domfelte Viggo Kristiansen i rettssalen rett etter at rettsmøtet for avsigelse av dommen i "Baneheiasaken" var avsluttet, skulle vises på TV 2 nyhetene samme dag. Straffen ble fastsatt til en bot på 25 000 kroner, subsidiært fengsel i 25 dager. Valebrokk vedtok ikke forelegget. Saken ble sendt Bergen tingrett, som i dom 5. desember 2002 frifant ham. Påtalemyndigheten anket lovanvendelsen under skyldspørmålet direkte til Høyesterett.
Et flertall på tre dommere forkastet anken. Flertallet kom til at det generelle forbud mot fotografering i domstolloven § 131 a første ledd måtte, iallfall for fotografering i rettssalen, i utgangspunktet være holdbart i forhold til kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet. Forbudet må imidlertid anvendes med den reservasjon som følger av en nødvendighetsvurdering etter artikkel 10 nr. 2. Flertallet fant at helt særegne hensyn forelå. Kristiansen var dømt for forbrytelser av en så opprørende karakter at nyhetsmediene, herunder TV 2, hadde funnet det riktig å avstå fra omtale av detaljene. Straffesaken hadde vakt voldsom offentlige interesse. Hans identitet og fotografi hadde vært offentlig kjent lenge. Kristiansens personlige egenskaper og personlighetsavvik hadde vært sentrale i saken og omtalt i nyhetsmediene. Selv om hans opptreden umiddelbart etter domsavsigelsen var meget spesiell, kunne det være tvilsomt om dette i seg selv ville være tilstrekkelig til at det var nødvendig å begrense anvendelsen av forbudet etter artikkel 10. Men når disse forhold ble sammenholdt med forsvarerens kommentar til TV 2 om domfeltes opptreden kom saken i en annen stilling. Forsvareren brukte overfor offentligheten Kristiansens kroppsspråk som et argument for at Kristiansen var skuffet, med andre ord at han reagerte "normalt" på dommen. Når TV 2 hadde et filmopptak som i høy grad talte for at kroppsspråket sa noe ganske annet enn det forsvareren gav uttrykk for, måtte det være berettiget å vise opptaket som et korrektiv til forsvarerens uttalelse. Flertallet kom til at inngrepet mot Valebrokk innebar en krenkelse av artikkel 10, og at tingrettens frifinnelse var basert på riktig lovanvendelse. To dommere var enige i flertallets forståelse av domstolloven og EMK artikkel 10, men ved den konkrete avveining fant mindretallet at offentliggjøring av filmopptaket var rettsstridig også i forhold til artikkel 10. Forsvareren ga bare uttrykk for sin egen oppfatning om domfeltes kroppsspråk. Hans uttalelse kunne ikke frata Kristiansen det vern han etter mindretallets mening ellers ville ha krav på. TV 2 burde ha klart å formidle Kristiansens opptreden uten å vise filmopptak av ham i rettsalen. Inngrepet i ytringsfriheten var ikke uforholdsmessig i relasjon til allmennhetens krav på å få informasjon, eller medienes interesse i å formidle dette.
Kåre Valebrokk ble i mai 2002 ilagt forelegg for overtredelse av domstollovens bestemmelser om offentliggjøring av bilder tatt av domfelte under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes. Valebrokk hadde besluttet at filmopptak 13. februar 2002 av domfelte Viggo Kristiansen i rettssalen rett etter at rettsmøtet for avsigelse av dommen i "Baneheiasaken" var avsluttet, skulle vises på TV 2 nyhetene samme dag. Straffen ble fastsatt til en bot på 25 000 kroner, subsidiært fengsel i 25 dager. Valebrokk vedtok ikke forelegget. Saken ble sendt Bergen tingrett, som i dom 5. desember 2002 frifant ham. Påtalemyndigheten anket lovanvendelsen under skyldspørmålet direkte til Høyesterett.
Et flertall på tre dommere forkastet anken. Flertallet kom til at det generelle forbud mot fotografering i domstolloven § 131 a første ledd måtte, iallfall for fotografering i rettssalen, i utgangspunktet være holdbart i forhold til kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet. Forbudet må imidlertid anvendes med den reservasjon som følger av en nødvendighetsvurdering etter artikkel 10 nr. 2. Flertallet fant at helt særegne hensyn forelå. Kristiansen var dømt for forbrytelser av en så opprørende karakter at nyhetsmediene, herunder TV 2, hadde funnet det riktig å avstå fra omtale av detaljene. Straffesaken hadde vakt voldsom offentlige interesse. Hans identitet og fotografi hadde vært offentlig kjent lenge. Kristiansens personlige egenskaper og personlighetsavvik hadde vært sentrale i saken og omtalt i nyhetsmediene. Selv om hans opptreden umiddelbart etter domsavsigelsen var meget spesiell, kunne det være tvilsomt om dette i seg selv ville være tilstrekkelig til at det var nødvendig å begrense anvendelsen av forbudet etter artikkel 10. Men når disse forhold ble sammenholdt med forsvarerens kommentar til TV 2 om domfeltes opptreden kom saken i en annen stilling. Forsvareren brukte overfor offentligheten Kristiansens kroppsspråk som et argument for at Kristiansen var skuffet, med andre ord at han reagerte "normalt" på dommen. Når TV 2 hadde et filmopptak som i høy grad talte for at kroppsspråket sa noe ganske annet enn det forsvareren gav uttrykk for, måtte det være berettiget å vise opptaket som et korrektiv til forsvarerens uttalelse. Flertallet kom til at inngrepet mot Valebrokk innebar en krenkelse av artikkel 10, og at tingrettens frifinnelse var basert på riktig lovanvendelse. To dommere var enige i flertallets forståelse av domstolloven og EMK artikkel 10, men ved den konkrete avveining fant mindretallet at offentliggjøring av filmopptaket var rettsstridig også i forhold til artikkel 10. Forsvareren ga bare uttrykk for sin egen oppfatning om domfeltes kroppsspråk. Hans uttalelse kunne ikke frata Kristiansen det vern han etter mindretallets mening ellers ville ha krav på. TV 2 burde ha klart å formidle Kristiansens opptreden uten å vise filmopptak av ham i rettsalen. Inngrepet i ytringsfriheten var ikke uforholdsmessig i relasjon til allmennhetens krav på å få informasjon, eller medienes interesse i å formidle dette.