Fornærmedes rett til oppreisning- og ménerstatning
23.06.2003, 2003/428, straffesak, anke
Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ
A (advokat Halldis Winje) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal)
Straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ
A (advokat Halldis Winje) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal)
Bruzelius, Zimmer, Støle, Matningsdal og Gjølstad
Saken gjaldt straffutmåling for forbrytelser mot straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, og spørsmålet om fornærmedes rett til ménerstatning samt utmåling av denne og av oppreisningsbeløpet. De straffbare forhold ble begått før endringen av straffelovens sedelighetskapittel 11. august 2000. A ble av Bergen tingrett dømt til fengsel i to år for å ha hatt samleie ved tre forskjellige anledninger i løpet av en ti-dager med en pike på 12 år og fem måneder. Fullbyrdelsen av ett år ble utsatt med en prøvetid på to år. Han ble også dømt til å betale fornærmede erstatning for lidt tap med kr 30 000, for fremtidig tap med kr 230 000, fremtidige utgifter med kr 1 290 og oppreisningserstatning med kr 100 000.
A anket dommen i sin helhet til lagmannsretten, som forkastet anken over straffutmålingen. Lagmannsretten dømte ham til å betale erstatning til fornærmede med kr 112 000 for lidt tap, kr 220 000 for fremtidig tap, kr 6 000 for fremtidige utgifter, kr 210 000 i ménerstatning og kr 100 000 i oppreisning. Lagmannsretten delte seg ved avgjørelsen av straffutmålingen. Et mindretall på tre gikk under tvil inn for at fengselsstraffen i sin helhet burde gjøres betinget fordi det i dette tilfellet forelå "så vidt spesielle omstendigheter knyttet til domfeltes person". Anken til Høyesterett gjaldt straffutmålingen og - etter at partene hadde inngått et utenrettslig forlik - spørsmålet om fornærmedes rett til ménerstatning og i tilfelle utmålingen av denne og av oppreisningsbeløpet. For så vidt gjelder straffutmålingsanken uttalte Høyesterett at allmennpreventive hensyn i et tilfelle som det foreliggende tilsier en lang ubetinget fengselsreaksjon, og at en straff i denne saken på to år ville være på linje med straffen i Rt. 2001 side 1354. Det forelå imidlertid i saken omfattende redegjørelser om domfeltes person. Han ble ansett for å være kognitivt og emosjonelt svakt fungerende, og ble karakterisert som en ensom mann med en nokså forsinket utvikling, etter å ha levd isolert. Han har vært sterkt hørselshemmet fra han var liten. Psykolog Langfeldt uttalte i lagmannsretten at domfelte på enkelte punkter følelsesmessig har fungert på 11-12 årsstadiet. Langfeldt uttalte også at domfelte muligens lider av Aspergers syndrom. På bakgrunn av opplysningene om domfeltes person, kom Høyesterett til at straffen i dette tilfellet i sin helhet kunne gjøres betinget. For så vidt gjelder kravet på ménerstatning, uttaler Høyesterett at formålet med ménerstatningsordningen tilsier at det også må kunne utmåles erstatning for langvarige medisinske skader, i hvert fall når skaden antas å få minst 10 års varighet, men at man her befinner seg i det nedre området for kravet om "varig" skade, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Skadens varighet må få betydning for ménerstatningen slik at det ved beregningen av det såkalte sammenligningsbeløpet må legges til grunn en kapitaliseringsfaktor basert på antatt skadeperiode. Det ble videre gitt uttrykk for at det ved en psykisk skade, hvor det må legges til grunn at en - langvarig - behandling vil medføre en bedret tilstand, kan tilkjennes erstatning, men at dette må hensyntas ved erstatningsutmålingen. Høyesterett fastsatte etter dette ménerstatningen til kr 70 000. Oppreisningerstatningen ble av Høyesterett fastsatt til kr 75 000.
Saken gjaldt straffutmåling for forbrytelser mot straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, og spørsmålet om fornærmedes rett til ménerstatning samt utmåling av denne og av oppreisningsbeløpet. De straffbare forhold ble begått før endringen av straffelovens sedelighetskapittel 11. august 2000. A ble av Bergen tingrett dømt til fengsel i to år for å ha hatt samleie ved tre forskjellige anledninger i løpet av en ti-dager med en pike på 12 år og fem måneder. Fullbyrdelsen av ett år ble utsatt med en prøvetid på to år. Han ble også dømt til å betale fornærmede erstatning for lidt tap med kr 30 000, for fremtidig tap med kr 230 000, fremtidige utgifter med kr 1 290 og oppreisningserstatning med kr 100 000.
A anket dommen i sin helhet til lagmannsretten, som forkastet anken over straffutmålingen. Lagmannsretten dømte ham til å betale erstatning til fornærmede med kr 112 000 for lidt tap, kr 220 000 for fremtidig tap, kr 6 000 for fremtidige utgifter, kr 210 000 i ménerstatning og kr 100 000 i oppreisning. Lagmannsretten delte seg ved avgjørelsen av straffutmålingen. Et mindretall på tre gikk under tvil inn for at fengselsstraffen i sin helhet burde gjøres betinget fordi det i dette tilfellet forelå "så vidt spesielle omstendigheter knyttet til domfeltes person". Anken til Høyesterett gjaldt straffutmålingen og - etter at partene hadde inngått et utenrettslig forlik - spørsmålet om fornærmedes rett til ménerstatning og i tilfelle utmålingen av denne og av oppreisningsbeløpet. For så vidt gjelder straffutmålingsanken uttalte Høyesterett at allmennpreventive hensyn i et tilfelle som det foreliggende tilsier en lang ubetinget fengselsreaksjon, og at en straff i denne saken på to år ville være på linje med straffen i Rt. 2001 side 1354. Det forelå imidlertid i saken omfattende redegjørelser om domfeltes person. Han ble ansett for å være kognitivt og emosjonelt svakt fungerende, og ble karakterisert som en ensom mann med en nokså forsinket utvikling, etter å ha levd isolert. Han har vært sterkt hørselshemmet fra han var liten. Psykolog Langfeldt uttalte i lagmannsretten at domfelte på enkelte punkter følelsesmessig har fungert på 11-12 årsstadiet. Langfeldt uttalte også at domfelte muligens lider av Aspergers syndrom. På bakgrunn av opplysningene om domfeltes person, kom Høyesterett til at straffen i dette tilfellet i sin helhet kunne gjøres betinget. For så vidt gjelder kravet på ménerstatning, uttaler Høyesterett at formålet med ménerstatningsordningen tilsier at det også må kunne utmåles erstatning for langvarige medisinske skader, i hvert fall når skaden antas å få minst 10 års varighet, men at man her befinner seg i det nedre området for kravet om "varig" skade, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Skadens varighet må få betydning for ménerstatningen slik at det ved beregningen av det såkalte sammenligningsbeløpet må legges til grunn en kapitaliseringsfaktor basert på antatt skadeperiode. Det ble videre gitt uttrykk for at det ved en psykisk skade, hvor det må legges til grunn at en - langvarig - behandling vil medføre en bedret tilstand, kan tilkjennes erstatning, men at dette må hensyntas ved erstatningsutmålingen. Høyesterett fastsatte etter dette ménerstatningen til kr 70 000. Oppreisningerstatningen ble av Høyesterett fastsatt til kr 75 000.