Forvaring i drapssak - minstetid og tidsramme
18.12.2003, 2003/789, straffesak, anke
straffeloven § 39c og § 39 e.
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Kjerstin A. Kvande) mot A (advokat Morten Kjensli)
straffeloven § 39c og § 39 e.
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Kjerstin A. Kvande) mot A (advokat Morten Kjensli)
Gjølstad, Tjomsland, Støle, Rieber-Mohn, Aasland
Domfelte, som var dømt en rekke ganger tidligere, ble i 1993 dømt til 12 års fengsel for et knivdrap begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Han ble prøveløslatt i 2000 med fire års resttid. Bare syv måneder etterpå begikk han et nytt drap, også denne gang under særdeles skjerpende omstendigheter. I lagmannsretten ble han dømt til forvaring med en tidsramme på 17 år og en minstetid på 9 år.
Domfelte gjorde gjeldende at grunnvilkåret for forvaring ikke var oppfylt, idet tidsbestemt straff måtte være tilstrekkelig til å verne samfunnet. Høyesterett la til grunn at alternativet til forvaring var fengselsstraff i 21 år, men fant likevel - som lagmannsretten - vilkårene for forvaring oppfylt. Dette hadde grunnlag i gjentagelsessituasjonen, omstendighetene ved drapene, domfeltes personlighet og den dystre prognose som forelå. Høyesterett fant at minstetiden, som er det tidspunkt prøveløslatelse tidligst kan skje, måtte settes til 10 år, som er den maksimale minstetid etter loven. Tidsrammen for forvaringen ble øket til 21 år. Også dette er maksimum etter loven, men tidsrammen kan forlenges av retten med inntil fem år om gangen. Med bakgrunn i de to drapene domfelte hadde begått og domfeltes personlighet og prognose, fremstår domfelte som farlig i et meget langt tidsperspektiv. Man sto her overfor en slik sak hvor lovens forutsetning om en tidsramme på 21 år i helt spesielle tilfeller måtte anvendes.
Domfelte, som var dømt en rekke ganger tidligere, ble i 1993 dømt til 12 års fengsel for et knivdrap begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Han ble prøveløslatt i 2000 med fire års resttid. Bare syv måneder etterpå begikk han et nytt drap, også denne gang under særdeles skjerpende omstendigheter. I lagmannsretten ble han dømt til forvaring med en tidsramme på 17 år og en minstetid på 9 år.
Domfelte gjorde gjeldende at grunnvilkåret for forvaring ikke var oppfylt, idet tidsbestemt straff måtte være tilstrekkelig til å verne samfunnet. Høyesterett la til grunn at alternativet til forvaring var fengselsstraff i 21 år, men fant likevel - som lagmannsretten - vilkårene for forvaring oppfylt. Dette hadde grunnlag i gjentagelsessituasjonen, omstendighetene ved drapene, domfeltes personlighet og den dystre prognose som forelå. Høyesterett fant at minstetiden, som er det tidspunkt prøveløslatelse tidligst kan skje, måtte settes til 10 år, som er den maksimale minstetid etter loven. Tidsrammen for forvaringen ble øket til 21 år. Også dette er maksimum etter loven, men tidsrammen kan forlenges av retten med inntil fem år om gangen. Med bakgrunn i de to drapene domfelte hadde begått og domfeltes personlighet og prognose, fremstår domfelte som farlig i et meget langt tidsperspektiv. Man sto her overfor en slik sak hvor lovens forutsetning om en tidsramme på 21 år i helt spesielle tilfeller måtte anvendes.