Grovt bedrageri - straffutmåling
23.06.2003, 2003/348, straffesak, anke
Straffeloven § 271 mv.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes) mot A (advokat Kjell Holst Sæther) og B (advokat Arne Meltvedt)
Straffeloven § 271 mv.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes) mot A (advokat Kjell Holst Sæther) og B (advokat Arne Meltvedt)
Coward, Rieber-Mohn, Mitsem, Utgård og Dolva
Domfellelsen gjaldt grovt bedrageri av vel en million kroner, og dessuten grov overtredelse av alkoholloven, alt foretatt over lang tid, fra november 1996 til juli 2000. De to domfelte ble i tingretten dømt til fengsel i ett år og to måneder og fengsel i ett år, mens lagmannsretten satte straffen for begge i det vesentlige til samfunnsstraff, men med en ubetinget fengselsstraff på 30 dager i tillegg.
Påtalemyndighetens anke til Høyesterett førte frem, slik at straffene ble satt til fengsel i ett år og fengsel i åtte måneder. Også lagmannsretten hadde i utgangspunktet sett dette som en naturlig reaksjon, men la stor vekt på personlige og sosiale forhold for de domfelte, og i den sammenheng problemene for dem ved soning av lengre fengselsstraffer. Høyesterett pekte blant annet på at bedrageriet gjaldt beløp i en størrelsesorden langt over det minstenivået der Høyesterett har ment at det må anvendes ubetinget fengselsstraff. Skulle det være aktuelt med samfunnsstraff, måtte det kreves meget tungtveiende individuelle grunner, og det forelå etter Høyesteretts mening ikke. De følgene av en lengre fengselsstraff som det var tale om, skilte seg ikke vesentlig fra det som vil gjelde for en stor del av de domfelte som på forhånd er relativt veletablerte. Skal man se slike følger som klart formildende, vil det innebære et problematisk brudd på likhetsprinsippet i forhold til mennesker som i utgangspunktet er i en vanskeligere livssituasjon.
Domfellelsen gjaldt grovt bedrageri av vel en million kroner, og dessuten grov overtredelse av alkoholloven, alt foretatt over lang tid, fra november 1996 til juli 2000. De to domfelte ble i tingretten dømt til fengsel i ett år og to måneder og fengsel i ett år, mens lagmannsretten satte straffen for begge i det vesentlige til samfunnsstraff, men med en ubetinget fengselsstraff på 30 dager i tillegg.
Påtalemyndighetens anke til Høyesterett førte frem, slik at straffene ble satt til fengsel i ett år og fengsel i åtte måneder. Også lagmannsretten hadde i utgangspunktet sett dette som en naturlig reaksjon, men la stor vekt på personlige og sosiale forhold for de domfelte, og i den sammenheng problemene for dem ved soning av lengre fengselsstraffer. Høyesterett pekte blant annet på at bedrageriet gjaldt beløp i en størrelsesorden langt over det minstenivået der Høyesterett har ment at det må anvendes ubetinget fengselsstraff. Skulle det være aktuelt med samfunnsstraff, måtte det kreves meget tungtveiende individuelle grunner, og det forelå etter Høyesteretts mening ikke. De følgene av en lengre fengselsstraff som det var tale om, skilte seg ikke vesentlig fra det som vil gjelde for en stor del av de domfelte som på forhånd er relativt veletablerte. Skal man se slike følger som klart formildende, vil det innebære et problematisk brudd på likhetsprinsippet i forhold til mennesker som i utgangspunktet er i en vanskeligere livssituasjon.