Grovt skadeverk - krav til bevis for tilregnelighet.
10.01.2003, 2002/742, straffesak, anke
Straffeloven § 44
A (advokat Pål Eide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Straffeloven § 44
A (advokat Pål Eide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Stang Lund, Utgård, Riebber-Mohn, Gjølstad og Aasland
A er en flere ganger tidligere straffet kvinne med betydelige rusproblemer. I mai 2000 tente hun på sin leilighet, slik at det oppsto brann og bygningen ble påført betydelige skader. Hun ble umiddelbart etter melding av brannen pågrepet og brakt til Kristiansand legevakt for undersøkelse og vurdering med sikte på eventuell innleggelse i psykiatrisk avdeling.
Vakthavende lege konkluderte med at hun var tydelig ruset, men ikke psykotisk. I en rettspsykiatrisk erklæring i desember 2000 konkluderte de sakkyndige med at selv om det var rom for en viss tvil, var det overveiende sannsynlig at A ikke var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger. Hun hadde heller ikke vært sinnssyk i observasjonstiden. Herredsretten og lagmannsretten fant at hun var skyldig i grovt skadeverk. Begge domstoler vurderte inngående spørsmålet om hun var tilregnelig da den straffbare handling fant sted. A anket lovanvendelse under skyldspørsmålet til Høyesterett og gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde stilt for små krav til bevis for at hun var tilregnelig. Høyesterett fant at lagmannsretten ikke hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av bevisreglene ved bedømmelsen av om A var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Lagmannsretten bygde på uttalelsene om bevisbyrde i Rt. 1979 side 143 og kom til at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke ved bedømmelse av hennes tilregnelighet som ved avgjørelse av om hun hadde begått den straffbare handling. På grunnlag av de sakkyndiges rettspsykiatriske erklæring, deres forklaring for lagmannsretten og øvrige bevisførsel fant retten at det med tilstrekkelig grad av sikkerhet kunne fastslås at A ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet. Ut fra lov og praksis kunne det ikke utledes noe krav om en mer presis formulering av beviskravet, jf. Rt. 1979 side 147. Anken ble forkastet.
A er en flere ganger tidligere straffet kvinne med betydelige rusproblemer. I mai 2000 tente hun på sin leilighet, slik at det oppsto brann og bygningen ble påført betydelige skader. Hun ble umiddelbart etter melding av brannen pågrepet og brakt til Kristiansand legevakt for undersøkelse og vurdering med sikte på eventuell innleggelse i psykiatrisk avdeling.
Vakthavende lege konkluderte med at hun var tydelig ruset, men ikke psykotisk. I en rettspsykiatrisk erklæring i desember 2000 konkluderte de sakkyndige med at selv om det var rom for en viss tvil, var det overveiende sannsynlig at A ikke var sinnssyk på tiden for de påklagede handlinger. Hun hadde heller ikke vært sinnssyk i observasjonstiden. Herredsretten og lagmannsretten fant at hun var skyldig i grovt skadeverk. Begge domstoler vurderte inngående spørsmålet om hun var tilregnelig da den straffbare handling fant sted. A anket lovanvendelse under skyldspørsmålet til Høyesterett og gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde stilt for små krav til bevis for at hun var tilregnelig. Høyesterett fant at lagmannsretten ikke hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av bevisreglene ved bedømmelsen av om A var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Lagmannsretten bygde på uttalelsene om bevisbyrde i Rt. 1979 side 143 og kom til at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke ved bedømmelse av hennes tilregnelighet som ved avgjørelse av om hun hadde begått den straffbare handling. På grunnlag av de sakkyndiges rettspsykiatriske erklæring, deres forklaring for lagmannsretten og øvrige bevisførsel fant retten at det med tilstrekkelig grad av sikkerhet kunne fastslås at A ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet. Ut fra lov og praksis kunne det ikke utledes noe krav om en mer presis formulering av beviskravet, jf. Rt. 1979 side 147. Anken ble forkastet.