Konkurskarantene - dobbeltforfølgning I
23.09.2003, Sak nr. 2002/1389, straffesak, anke
Artikkel 4 nr. 1 i Protokoll nr. 7 til EMK
A (advokat Sverre Næss) - Den offentlige påtalemyndighet (ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Artikkel 4 nr. 1 i Protokoll nr. 7 til EMK
A (advokat Sverre Næss) - Den offentlige påtalemyndighet (ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Oftedal Broch, Mitsem, Bruzelius, Coward, Gjølstad
Saken gjaldt hvorvidt ileggelse av konkurskarantene stenger for videre straffeforfølgning, jf. forbudet mot dobbeltforfølgning i artikkel 4 nr.1 i Protokoll nr. 7 til EMK. A drev kafé- og restaurantvirksomhet. Han gikk konkurs, og ble ilagt konkurskarantene etter konkursloven § 142 første ledd nr.1 - skjellig grunn til mistanke om straffbare handlinger i virksomheten som ledet til konkursen og første ledd nr. 2 - uforsvarlig forretningsførsel som gjorde ham uskikket til å stifte nytt selskap og inneha verv som styremedlem. Nær to år etterpå ble han idømt fengselsstraff for de straffbare handlinger som hadde vært grunnlag for konkurskarantenen. Han anket til lagmannsretten og videre til Høyesterett og mente straffedommen - på grunn av den ilagte konkurskarantenen - stred mot forbudet mot dobbeltstraff i artikkel 4 nr.1 i Protokoll nr. 7 til EMK.
Høyesterett fant at det ikke forelå dobbeltforfølgning. For konkurskrav ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 2 ble vist til EMDs avgjørelse 14. september 1999 i sak DC, HS og AD mot Storbritannia. De engelske reglene om "disqualification of directors" synes meget parallelle til konkurskarantene etter første ledd nr. 2, men reaksjonen er noe mer omfattende. I dommen sa EMD at verken den nasjonale klassifisering av forholdet, bestemmelsens art eller reaksjonens art eller alvor pekte hen mot at det her dreide seg om en straffeanklage (criminal charge) etter konvensjonens artikkel 6. Høyesterett anså at konkurskarantene etter første ledd nr.2 måtte ses på samme måte, og da kunne heller ikke forbudet mot dobbeltforfølgning få anvendelse. For konkurskarantene ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 1 viste Høyesterett til at forbudet mot dobbeltforfølgning bare gjelder dersom en person "er endelig frikjent eller domfelt" for den straffbare handlingen. Dette kravet kunne ikke anses oppfylt gjennom vedtaket om ileggelse av konkurskarantene. Høyesterett fant videre at saken mot Storbritannia måtte være avgjørende også for konkurskarantene ilagt etter første ledd nr. 1, idet slik karantene - ut fra sitt formål og reaksjonens karakter og alvor - heller ikke kunne anses som en straffanklage.
Saken gjaldt hvorvidt ileggelse av konkurskarantene stenger for videre straffeforfølgning, jf. forbudet mot dobbeltforfølgning i artikkel 4 nr.1 i Protokoll nr. 7 til EMK. A drev kafé- og restaurantvirksomhet. Han gikk konkurs, og ble ilagt konkurskarantene etter konkursloven § 142 første ledd nr.1 - skjellig grunn til mistanke om straffbare handlinger i virksomheten som ledet til konkursen og første ledd nr. 2 - uforsvarlig forretningsførsel som gjorde ham uskikket til å stifte nytt selskap og inneha verv som styremedlem. Nær to år etterpå ble han idømt fengselsstraff for de straffbare handlinger som hadde vært grunnlag for konkurskarantenen. Han anket til lagmannsretten og videre til Høyesterett og mente straffedommen - på grunn av den ilagte konkurskarantenen - stred mot forbudet mot dobbeltstraff i artikkel 4 nr.1 i Protokoll nr. 7 til EMK.
Høyesterett fant at det ikke forelå dobbeltforfølgning. For konkurskrav ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 2 ble vist til EMDs avgjørelse 14. september 1999 i sak DC, HS og AD mot Storbritannia. De engelske reglene om "disqualification of directors" synes meget parallelle til konkurskarantene etter første ledd nr. 2, men reaksjonen er noe mer omfattende. I dommen sa EMD at verken den nasjonale klassifisering av forholdet, bestemmelsens art eller reaksjonens art eller alvor pekte hen mot at det her dreide seg om en straffeanklage (criminal charge) etter konvensjonens artikkel 6. Høyesterett anså at konkurskarantene etter første ledd nr.2 måtte ses på samme måte, og da kunne heller ikke forbudet mot dobbeltforfølgning få anvendelse. For konkurskarantene ilagt etter konkursloven § 142 første ledd nr. 1 viste Høyesterett til at forbudet mot dobbeltforfølgning bare gjelder dersom en person "er endelig frikjent eller domfelt" for den straffbare handlingen. Dette kravet kunne ikke anses oppfylt gjennom vedtaket om ileggelse av konkurskarantene. Høyesterett fant videre at saken mot Storbritannia måtte være avgjørende også for konkurskarantene ilagt etter første ledd nr. 1, idet slik karantene - ut fra sitt formål og reaksjonens karakter og alvor - heller ikke kunne anses som en straffanklage.