Medverknad til oppbevaring og forsøk på å innføre narkotika
16.01.2003, 2002/304, straffesak, anke
Straffeloven §§ 52-54
A (advokat John Christian Elden), 2. B (advokat Harald Stabel) og 3. C (advokat Morten Kjensli) mot Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Harald Strand)
Straffeloven §§ 52-54
A (advokat John Christian Elden), 2. B (advokat Harald Stabel) og 3. C (advokat Morten Kjensli) mot Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Harald Strand)
Bruzelius, Flock, Lund, Mitsem og Dolva
A var av lagmannsretten dømd til fengsel i 13 år for medverknad til oppbevaring og forsøk på å innføre ca. 23, 8 kg amfetamin, samt dei forholda han blei dømd til fengsel i to år for i Høgsteretts dom av 15. januar 2001, jf. Rt. 2001 side 58. Etter ordskurden i lagmannsretten blei B og Cs forsett vurdert i forhold til eit tenkt parti hasj av tilsvarande storleik, og dei blei begge dømde til fengsel i 4 år og 6 månader. Straffa for B inkluderte også dei forholda som han i Rt. 2001 side 58 blei dømd til fengsel i 40 dagar for.
Saka for Høgsterett galdt straffutmålinga, og med det kva lang sakshandsamingstid hadde å seie. Flertalet i Høgsterett kom til at straffa for A i utgangspunktet passande kunne setjas til fengsel i 10 år. Saka hadde ikkje vore kompleks, og B og C hadde på eit tidleg stadium tilstått og gitt opplysningar om As rolle. Likevel hadde handsaminga av saka samla sett fram til endeleg dom teke nærmare 5 år og 9 månader. Uttalt at dette måtte ha noko å seie for straffa etter vanlege norske straffutmålingsreglar, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 jf. artikkel 13. For As del blei det også teke omsyn til at det vil bli tale om at han ville bli sett inn att fleire år etter lauslatinga frå eit langt (797 dagar) varetektsopphald. Straffa blei sett til fengsel i 7 år. Mindretalet - ein dommar - kom til at straffa for A i utgangspunktet måtte setjas noko strengare, at frådraget i straff som følgje av den lange handsamingstida burde vere noko meir avgrensa og at straffa derfor burde setjas til fengsel i 9 år. Høgsterett slutta seg samrøystes til lagmannsrettens straffutmålingsvurderingar for så vidt gjeld B og C, men gjorde den delen av straffa som ikkje kunne sjås på som uthalden ved varetekt, på vilkår ved å vise til den lange sakshandsamingstida, til at dei nå blei dømde i samsvar med dei opphavlege tilståingane sine, og til at individualpreventive omsyn talte mot at dei skulle bli sette inn att til soning av ein mindre del av straffa.
A var av lagmannsretten dømd til fengsel i 13 år for medverknad til oppbevaring og forsøk på å innføre ca. 23, 8 kg amfetamin, samt dei forholda han blei dømd til fengsel i to år for i Høgsteretts dom av 15. januar 2001, jf. Rt. 2001 side 58. Etter ordskurden i lagmannsretten blei B og Cs forsett vurdert i forhold til eit tenkt parti hasj av tilsvarande storleik, og dei blei begge dømde til fengsel i 4 år og 6 månader. Straffa for B inkluderte også dei forholda som han i Rt. 2001 side 58 blei dømd til fengsel i 40 dagar for.
Saka for Høgsterett galdt straffutmålinga, og med det kva lang sakshandsamingstid hadde å seie. Flertalet i Høgsterett kom til at straffa for A i utgangspunktet passande kunne setjas til fengsel i 10 år. Saka hadde ikkje vore kompleks, og B og C hadde på eit tidleg stadium tilstått og gitt opplysningar om As rolle. Likevel hadde handsaminga av saka samla sett fram til endeleg dom teke nærmare 5 år og 9 månader. Uttalt at dette måtte ha noko å seie for straffa etter vanlege norske straffutmålingsreglar, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 jf. artikkel 13. For As del blei det også teke omsyn til at det vil bli tale om at han ville bli sett inn att fleire år etter lauslatinga frå eit langt (797 dagar) varetektsopphald. Straffa blei sett til fengsel i 7 år. Mindretalet - ein dommar - kom til at straffa for A i utgangspunktet måtte setjas noko strengare, at frådraget i straff som følgje av den lange handsamingstida burde vere noko meir avgrensa og at straffa derfor burde setjas til fengsel i 9 år. Høgsterett slutta seg samrøystes til lagmannsrettens straffutmålingsvurderingar for så vidt gjeld B og C, men gjorde den delen av straffa som ikkje kunne sjås på som uthalden ved varetekt, på vilkår ved å vise til den lange sakshandsamingstida, til at dei nå blei dømde i samsvar med dei opphavlege tilståingane sine, og til at individualpreventive omsyn talte mot at dei skulle bli sette inn att til soning av ein mindre del av straffa.