Overføring til tvungent psykisk helsevern
02.09.2003, 2002/1412, straffesak, anke
Straffeloven § 39. Kapittel 5 i lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen) mot A (advokat Oscar Ihlebæk)
Straffeloven § 39. Kapittel 5 i lov 2. juli 1999 nr. 62 om psykisk helsevern
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen) mot A (advokat Oscar Ihlebæk)
Støle, Utgård, Dolva, Gjølstad og Schei
Saken gjaldt spørsmål om det skulle gis dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 og kapittel 5 i lov om psykisk helsevern. A ble av byretten idømt inntil fem års sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 bokstav a-f for drap begått under sinnsykdom. Lagmannsretten behandlet saken etter at sikringsinstituttet var avløst av nye regler om utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner, jf. lov 17. januar 1997 nr. 11, samt ikrafttredelseslov 15. juni 2001 nr. 64. Påtalemyndighetens krav om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ble ikke tatt til følge av lagmannsretten.
Høyesterett kom til at påtalemyndighetens anke måtte tas til følge. A var psykotisk på tidspunktet for drapshandlingen, som nå lå vel tre år tilbake i tid. Han kom relativt raskt ut av psykosen, og hadde etter vel to års opphold ved Sikkerhetsavdelingen ved X sykehus under tvungent psykisk helsevern, i vel et år vært frivillig innlagt ved psykiatrisk institusjon, jf. lov om psykisk helsevern kapittel 2. Etter at han kom ut av psykosen hadde han ikke vist psykotiske symptomer. På bakgrunn av erklæringene fra de psykiatrisk sakkyndige måtte det legges til grunn at faren for at A på nytt ville begå alvorlig forbrytelse, var overveiende dersom han skulle velge å avbryte behandlingen med antipsykotiske medikamenter. Faren for nye alvorlige straffbare handlinger var nært knyttet til risikoen for et nytt psykotisk gjennombrudd. I motsetning til lagmannsretten kom Høyesterett til at verken de tiltak som var etablert som ledd i frivillig psykisk helsevern eller muligheten for eventuell fremtidig etablering av ordinært tvungent psykisk helsevern etter lov om psykisk helsevern kapittel 3, representerte et tilstrekkelig samfunnsvern. Det ble blant annet lagt vekt på at det foresto en kritisk fase i rehabiliteringen med sikte på tilbakeføring til egen bolig utenfor institusjon. Høyesterett mente at det forelå en reell og nærliggende fare for at det i denne fasen ville kunne utløses en situasjon der A ville kunne bli mindre motivert for å følge opp behandlingen med antipsykotiske medikamenter, noe som etter de sakkyndiges oppfatning ville være nødvendig i lang tid fremover. Ved vurderingen ble det også lagt vekt på at A før drapshandlingen i perioder jevnlig hadde hatt betydelige problemer som følge av alkoholmisbruk og narkotikabruk. Vilkårene for at Høyesterett kunne avsi ny dom forelå, jf. straffeprosessloven § 354 annet ledd annet punktum.
Saken gjaldt spørsmål om det skulle gis dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 og kapittel 5 i lov om psykisk helsevern. A ble av byretten idømt inntil fem års sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 bokstav a-f for drap begått under sinnsykdom. Lagmannsretten behandlet saken etter at sikringsinstituttet var avløst av nye regler om utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner, jf. lov 17. januar 1997 nr. 11, samt ikrafttredelseslov 15. juni 2001 nr. 64. Påtalemyndighetens krav om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern ble ikke tatt til følge av lagmannsretten.
Høyesterett kom til at påtalemyndighetens anke måtte tas til følge. A var psykotisk på tidspunktet for drapshandlingen, som nå lå vel tre år tilbake i tid. Han kom relativt raskt ut av psykosen, og hadde etter vel to års opphold ved Sikkerhetsavdelingen ved X sykehus under tvungent psykisk helsevern, i vel et år vært frivillig innlagt ved psykiatrisk institusjon, jf. lov om psykisk helsevern kapittel 2. Etter at han kom ut av psykosen hadde han ikke vist psykotiske symptomer. På bakgrunn av erklæringene fra de psykiatrisk sakkyndige måtte det legges til grunn at faren for at A på nytt ville begå alvorlig forbrytelse, var overveiende dersom han skulle velge å avbryte behandlingen med antipsykotiske medikamenter. Faren for nye alvorlige straffbare handlinger var nært knyttet til risikoen for et nytt psykotisk gjennombrudd. I motsetning til lagmannsretten kom Høyesterett til at verken de tiltak som var etablert som ledd i frivillig psykisk helsevern eller muligheten for eventuell fremtidig etablering av ordinært tvungent psykisk helsevern etter lov om psykisk helsevern kapittel 3, representerte et tilstrekkelig samfunnsvern. Det ble blant annet lagt vekt på at det foresto en kritisk fase i rehabiliteringen med sikte på tilbakeføring til egen bolig utenfor institusjon. Høyesterett mente at det forelå en reell og nærliggende fare for at det i denne fasen ville kunne utløses en situasjon der A ville kunne bli mindre motivert for å følge opp behandlingen med antipsykotiske medikamenter, noe som etter de sakkyndiges oppfatning ville være nødvendig i lang tid fremover. Ved vurderingen ble det også lagt vekt på at A før drapshandlingen i perioder jevnlig hadde hatt betydelige problemer som følge av alkoholmisbruk og narkotikabruk. Vilkårene for at Høyesterett kunne avsi ny dom forelå, jf. straffeprosessloven § 354 annet ledd annet punktum.