Polititjenestemanns anvendelse av makt i tjenesten
01.07.2003, 2003/537, straffesak, anke
Straffeloven § 228. Politiloven § 6
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (advokat Berit Reiss-Andersen)
Straffeloven § 228. Politiloven § 6
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Walter Wangberg) mot A (advokat Berit Reiss-Andersen)
Støle, Rieber-Mohn, Coward, Mitsem og Dolva
Saken gjaldt spørsmål om hvorvidt en polititjenestemanns anvendelse av makt under utføring av tjenesteoppdrag innebar en straffbar overtredelse av straffeloven § 228. A utførte sammen med en kollega ordenstjeneste i X sentrum. På grunn av problemer med såkalt "piratdrosjekjøring", hadde politiet besluttet at det i helgene mellom kl. 2200 og 0500 skulle gjelde et innkjøringsforbud i et nærmere avgrenset område. Fornærmede var passasjer i en personbil som sto parkert her en natt mellom lørdag og søndag. Bilen ble ført av en venn av fornærmede, som satt i førersetet da polititjenestemennene ble oppmerksom på det de mente var en trafikkforseelse. Fornærmede var beruset og drakk av en flaske. A henvendte seg til fornærmede - som satt i passasjersetet foran - og gjorde tegn til at denne skulle sveive ned vinduet. Henvendelsene ble besvart med geiping og grimaser. A gikk deretter bort til bilen, åpnet døren, og ba fornærmede komme ut. Da heller ikke denne henvendelsen umiddelbart ble etterkommet, tok A tak med begge hender i brystregionen på fornærmede og dro ham ut av bilen, slik at han havnet på bakken.
A ble i tingretten dømt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd til en straff av bot på 3 000 kroner, subsidiært fengsel i 10 dager. Han ble frifunnet i lagmannsretten under dissens 4-3. Flertallet mente at det forelå en straffbar overtredelse av straffeloven § 228. Mindretallet kom til at verken de objektive eller de subjektive straffbarhetsvilkår forelå, og at tiltaltes handling måtte anses som en lovlig tjenestehandling. Høyesterett kom til at frifinnelsen ikke kunne bli stående, og opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Et flertall på fire dommere sluttet seg til lagmannsrettens flertall, som hadde gitt uttrykk for at A skulle ha gitt fornærmede ytterligere muligheter til å komme frivillig ut av bilen før makt ble anvendt, særlig under henvisning til at A selv hadde angitt tiden mellom pålegget om å komme ut av bilen til makt ble anvendt til sekunder. Flertallet i Høyesterett mente at tiltalte ved sin handlemåte ikke hadde holdt seg innenfor de rammer for maktanvendelse som politiloven § 6 og politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2 gir anvisning på. Det ble vist til at det er lagt til grunn i rettspraksis at det må stilles særlige krav til polititjenestemenns selvbeherskelse under deres tjenesteutøvelse. Selv om ikke enhver overskridelse av strengt nødvendig maktbruk bør lede til straffansvar i tilfeller som ligger i det nedre området for straffeloven § 228, kunne den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall hadde gitt, ikke bære en frifinnelse. En dommer stemte for at anken skulle forkastes.
Saken gjaldt spørsmål om hvorvidt en polititjenestemanns anvendelse av makt under utføring av tjenesteoppdrag innebar en straffbar overtredelse av straffeloven § 228. A utførte sammen med en kollega ordenstjeneste i X sentrum. På grunn av problemer med såkalt "piratdrosjekjøring", hadde politiet besluttet at det i helgene mellom kl. 2200 og 0500 skulle gjelde et innkjøringsforbud i et nærmere avgrenset område. Fornærmede var passasjer i en personbil som sto parkert her en natt mellom lørdag og søndag. Bilen ble ført av en venn av fornærmede, som satt i førersetet da polititjenestemennene ble oppmerksom på det de mente var en trafikkforseelse. Fornærmede var beruset og drakk av en flaske. A henvendte seg til fornærmede - som satt i passasjersetet foran - og gjorde tegn til at denne skulle sveive ned vinduet. Henvendelsene ble besvart med geiping og grimaser. A gikk deretter bort til bilen, åpnet døren, og ba fornærmede komme ut. Da heller ikke denne henvendelsen umiddelbart ble etterkommet, tok A tak med begge hender i brystregionen på fornærmede og dro ham ut av bilen, slik at han havnet på bakken.
A ble i tingretten dømt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd til en straff av bot på 3 000 kroner, subsidiært fengsel i 10 dager. Han ble frifunnet i lagmannsretten under dissens 4-3. Flertallet mente at det forelå en straffbar overtredelse av straffeloven § 228. Mindretallet kom til at verken de objektive eller de subjektive straffbarhetsvilkår forelå, og at tiltaltes handling måtte anses som en lovlig tjenestehandling. Høyesterett kom til at frifinnelsen ikke kunne bli stående, og opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling. Et flertall på fire dommere sluttet seg til lagmannsrettens flertall, som hadde gitt uttrykk for at A skulle ha gitt fornærmede ytterligere muligheter til å komme frivillig ut av bilen før makt ble anvendt, særlig under henvisning til at A selv hadde angitt tiden mellom pålegget om å komme ut av bilen til makt ble anvendt til sekunder. Flertallet i Høyesterett mente at tiltalte ved sin handlemåte ikke hadde holdt seg innenfor de rammer for maktanvendelse som politiloven § 6 og politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2 gir anvisning på. Det ble vist til at det er lagt til grunn i rettspraksis at det må stilles særlige krav til polititjenestemenns selvbeherskelse under deres tjenesteutøvelse. Selv om ikke enhver overskridelse av strengt nødvendig maktbruk bør lede til straffansvar i tilfeller som ligger i det nedre området for straffeloven § 228, kunne den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall hadde gitt, ikke bære en frifinnelse. En dommer stemte for at anken skulle forkastes.