Saksbehandlingsanke- habilitet
18.12.2003, 2003/753, straffesak, anke
Straffeprosessloven § 12 nr. 4 a og § 12 annet ledd. Domstolloven § 108
A (advokat Arve Opdahl) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helge Kaasbøll)
Straffeprosessloven § 12 nr. 4 a og § 12 annet ledd. Domstolloven § 108
A (advokat Arve Opdahl) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Helge Kaasbøll)
Støle, Rieber-Mohn, Gjølstad, Tjomsland og Aasland
Lagmannsretten traff beslutning om at en fullstendig anke fra svensk statsborger, A, som av byretten var idømt fengsel i 4 år og 9 måneder for grovt bedrageri, skulle nektes fremmet. Etter kjæremål ble lagmannsrettens beslutning opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det var gått lang tid fra byrettens dom til lagmannsrettens beslutning, samtidig som saksbehandlingstiden i lagmannsretten var lang, og det fremgikk ikke av beslutningen om lagmannsretten hadde foretatt en nærmere vurdering av tidsforløpet.
Ved den nye behandlingen traff lagmannsretten samme dag og med samme sammensetning beslutning om delvis ankenekting, samtidig som det ble avsagt dom for den delen som ble tillatt fremmet - straffutmålingen. A innga en rettsmiddelerklæring, som senere ble utdypet og nærmere begrunnet av hans forsvarer. Kjæremålsutvalget la til grunn at rettsmiddelerklæringen måtte forstås dels som et kjæremål over beslutningen om delvis ankenekting, dels som anke over dommen i straffutmålingsanken. Det ble opprinnelig lagt opp til at kjæremålet og anken skulle avgjøres under ett. Da anken senere ble besluttet henvist til behandling i Høyesterett, la utvalget imidlertid til grunn at kjæremålet over beslutningen kunne utstå til etter at Høyesterett hadde avgjort ankesaken. Ved rettsmøtets innledning i den muntlige ankeforhandling for Høyesterett ble det påpekt at konsekvensen av at kjæremålet fortsatt ikke var avgjort, måtte bli at behandlingen av straffutmålingsanken måtte utstå til kjæremålsutvalgets avgjørelse forelå. Kjæremålet var blant annet begrunnet med at det var en feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling, samt at flere av lagmannsrettens dommere var inhabile som følge av tidligere befatning med avgjørelse av fengslingskjæremål fra A. Avhengig av utfallet av avgjørelsen i utvalget, ville det kunne bli ordinær ankeforhandling i lagmannsretten. Det Høyesterett kunne behandle i denne omgang, var anken over saksbehandlingen. Partene sa seg enige i dette. De spørsmål Høyesterett etter dette behandlet, gjaldt dels et påtalespørsmål, dels et habilitetsspørsmål. Påtalespørsmålet var tatt opp av kjæremålsutvalget utenom anken. Forholdet var at det i tiltalebeslutningen som byretten la til grunn for den fellende dommen mot A var vist til straffeloven § 12 nr. 4 a. Etter § 13 første ledd kan straffeforfølgning etter denne bestemmelse bare reises etter beslutning av Kongen. Det var på det rene at slik beslutning ikke var truffet, og at vilkårene etter unntaksbestemmelsen i § 13 tredje ledd ikke forelå. Spørsmålet som Høyesterett måtte ta stilling til var om dette var en feil som måtte lede til opphevelse av dommen, slik forsvareren anførte, eller om Høyesterett kunne bygge på at straffeloven § 12 annet ledd medførte at norsk straffelov fikk anvendelse, slik påtalemyndigheten anførte. Høyesterett kom til at premissene i byrettens dom ga tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at vilkårene for å anvende § 12 annet ledd forelå. Selv om virksomheten for As del var drevet fra Sverige, var resultatet av den straffbare handling (det grove bedrageriet) tilsiktet fremkalt i Norge, og virkningen var også faktisk inntrådt i Norge for de aller fleste som på norsk side var fornærmet ved handlingen. Videre var straffeprosessloven § 38 ikke til hinder, idet en eventuell feil her ikke kunne hatt betydning for avgjørelsen. Anførselen om inhabilitet førte heller ikke frem. Hovedspørsmålet var her om de tre lagdommerne som traff beslutning om ankenekting ved første gangs behandling av As fullstendige anke, skulle ha veket sete ved pådømmelsen av straffutmålingsanken. Anførselen var at kjæremålsutvalgets premisser for opphevelsen av ankenektingen inneholdt kritikk av den lange saksbehandlingstiden, og at utvalget langt på vei hadde konstatert konvensjonsstrid (EMK artikkel 6 nr. 1). De forhold som begrunnet inhabiliteten i Rt. 2000 side 1860, var helt andre enn de som var påberopt i den saken som nå forelå til prøving. Tidsaspektet måtte derimot tillegges vesentlig vekt dersom det ved en fremtidig behandling av straffutmålingsanken skulle bli lagt til grunn at straffesaken mot A ikke var avgjort innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Anken over lagmannsrettens saksbehandling ble etter dette forkastet. Behandlingen av anken over straffutmålingen utstår.
Lagmannsretten traff beslutning om at en fullstendig anke fra svensk statsborger, A, som av byretten var idømt fengsel i 4 år og 9 måneder for grovt bedrageri, skulle nektes fremmet. Etter kjæremål ble lagmannsrettens beslutning opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det var gått lang tid fra byrettens dom til lagmannsrettens beslutning, samtidig som saksbehandlingstiden i lagmannsretten var lang, og det fremgikk ikke av beslutningen om lagmannsretten hadde foretatt en nærmere vurdering av tidsforløpet.
Ved den nye behandlingen traff lagmannsretten samme dag og med samme sammensetning beslutning om delvis ankenekting, samtidig som det ble avsagt dom for den delen som ble tillatt fremmet - straffutmålingen. A innga en rettsmiddelerklæring, som senere ble utdypet og nærmere begrunnet av hans forsvarer. Kjæremålsutvalget la til grunn at rettsmiddelerklæringen måtte forstås dels som et kjæremål over beslutningen om delvis ankenekting, dels som anke over dommen i straffutmålingsanken. Det ble opprinnelig lagt opp til at kjæremålet og anken skulle avgjøres under ett. Da anken senere ble besluttet henvist til behandling i Høyesterett, la utvalget imidlertid til grunn at kjæremålet over beslutningen kunne utstå til etter at Høyesterett hadde avgjort ankesaken. Ved rettsmøtets innledning i den muntlige ankeforhandling for Høyesterett ble det påpekt at konsekvensen av at kjæremålet fortsatt ikke var avgjort, måtte bli at behandlingen av straffutmålingsanken måtte utstå til kjæremålsutvalgets avgjørelse forelå. Kjæremålet var blant annet begrunnet med at det var en feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling, samt at flere av lagmannsrettens dommere var inhabile som følge av tidligere befatning med avgjørelse av fengslingskjæremål fra A. Avhengig av utfallet av avgjørelsen i utvalget, ville det kunne bli ordinær ankeforhandling i lagmannsretten. Det Høyesterett kunne behandle i denne omgang, var anken over saksbehandlingen. Partene sa seg enige i dette. De spørsmål Høyesterett etter dette behandlet, gjaldt dels et påtalespørsmål, dels et habilitetsspørsmål. Påtalespørsmålet var tatt opp av kjæremålsutvalget utenom anken. Forholdet var at det i tiltalebeslutningen som byretten la til grunn for den fellende dommen mot A var vist til straffeloven § 12 nr. 4 a. Etter § 13 første ledd kan straffeforfølgning etter denne bestemmelse bare reises etter beslutning av Kongen. Det var på det rene at slik beslutning ikke var truffet, og at vilkårene etter unntaksbestemmelsen i § 13 tredje ledd ikke forelå. Spørsmålet som Høyesterett måtte ta stilling til var om dette var en feil som måtte lede til opphevelse av dommen, slik forsvareren anførte, eller om Høyesterett kunne bygge på at straffeloven § 12 annet ledd medførte at norsk straffelov fikk anvendelse, slik påtalemyndigheten anførte. Høyesterett kom til at premissene i byrettens dom ga tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at vilkårene for å anvende § 12 annet ledd forelå. Selv om virksomheten for As del var drevet fra Sverige, var resultatet av den straffbare handling (det grove bedrageriet) tilsiktet fremkalt i Norge, og virkningen var også faktisk inntrådt i Norge for de aller fleste som på norsk side var fornærmet ved handlingen. Videre var straffeprosessloven § 38 ikke til hinder, idet en eventuell feil her ikke kunne hatt betydning for avgjørelsen. Anførselen om inhabilitet førte heller ikke frem. Hovedspørsmålet var her om de tre lagdommerne som traff beslutning om ankenekting ved første gangs behandling av As fullstendige anke, skulle ha veket sete ved pådømmelsen av straffutmålingsanken. Anførselen var at kjæremålsutvalgets premisser for opphevelsen av ankenektingen inneholdt kritikk av den lange saksbehandlingstiden, og at utvalget langt på vei hadde konstatert konvensjonsstrid (EMK artikkel 6 nr. 1). De forhold som begrunnet inhabiliteten i Rt. 2000 side 1860, var helt andre enn de som var påberopt i den saken som nå forelå til prøving. Tidsaspektet måtte derimot tillegges vesentlig vekt dersom det ved en fremtidig behandling av straffutmålingsanken skulle bli lagt til grunn at straffesaken mot A ikke var avgjort innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 nr. 1. Anken over lagmannsrettens saksbehandling ble etter dette forkastet. Behandlingen av anken over straffutmålingen utstår.