Siktedes straffeprosessuelle rettigheter.
29.04.2003, 2002/1547, straffesak, anke
Straffeprosessloven § 232 jf. § 343 første ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal)
Straffeprosessloven § 232 jf. § 343 første ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jarle Golten Smørdal)
Stang Lund, Zimmer, Rieber-Mohn, Tjomsland og Dolva
A ble i tingretten dømt etter straffeloven § 162 første og annet ledd, jf. femte ledd til fengsel i tre år for blant annet oppbevaring av ca. 36 gram heroin og salg av heroin for minst ca. 16 500 kroner. A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for så vidt angår oppbevaring og omsetning av heroin.
Under ankeforhandlingen traff retten mot forsvarets protest en formløs beslutning om at to politivitner fikk anledning til å forklare seg om et avhør av A umiddelbart etter at han var pågrepet. A var ikke blitt gjort kjent med sine rettigheter etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksens § 8-1 før avhøret fant sted. A ble også i lagmannsretten kjent skyldig i oppbevaring og salg av heroin og dømt til tre års fengsel. Høyesterett forkastet As anke over saksbehandlingen. Beslutningen om å tillate bevisførsel om avhøret skulle etter straffeprosessloven § 19 nr. 3 vært tatt inn i rettsboken. Det var i strid med straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen å avhøre A uten at han på forhånd var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter. Bevis som er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan retten nekte ført om beviset er lite å stole på eller hvor føringen av beviset krenker beskyttelsesverdig interesse eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, jf. særlig Rt. 1991 side 616 og Rt. 1999 side 1269. Streng håndheving av siktedes rettigheter er grunnleggende ved forfølgningen. Lagmannsretten skulle i en grunngitt beslutning ha gått nærmere inn på betydningen av at politibetjentene hadde unnlatt å etterleve straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen §§ 8-1, 8-4 og 8-11, og om bevisføringen måtte anses å krenke domfeltes rettigheter, eller representere en gjentakelse av rettsbruddet. Feilene hadde imidlertid åpenbart ikke hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet.
A ble i tingretten dømt etter straffeloven § 162 første og annet ledd, jf. femte ledd til fengsel i tre år for blant annet oppbevaring av ca. 36 gram heroin og salg av heroin for minst ca. 16 500 kroner. A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen for så vidt angår oppbevaring og omsetning av heroin.
Under ankeforhandlingen traff retten mot forsvarets protest en formløs beslutning om at to politivitner fikk anledning til å forklare seg om et avhør av A umiddelbart etter at han var pågrepet. A var ikke blitt gjort kjent med sine rettigheter etter straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksens § 8-1 før avhøret fant sted. A ble også i lagmannsretten kjent skyldig i oppbevaring og salg av heroin og dømt til tre års fengsel. Høyesterett forkastet As anke over saksbehandlingen. Beslutningen om å tillate bevisførsel om avhøret skulle etter straffeprosessloven § 19 nr. 3 vært tatt inn i rettsboken. Det var i strid med straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen å avhøre A uten at han på forhånd var gjort kjent med sine straffeprosessuelle rettigheter. Bevis som er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan retten nekte ført om beviset er lite å stole på eller hvor føringen av beviset krenker beskyttelsesverdig interesse eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet, jf. særlig Rt. 1991 side 616 og Rt. 1999 side 1269. Streng håndheving av siktedes rettigheter er grunnleggende ved forfølgningen. Lagmannsretten skulle i en grunngitt beslutning ha gått nærmere inn på betydningen av at politibetjentene hadde unnlatt å etterleve straffeprosessloven § 232 og påtaleinstruksen §§ 8-1, 8-4 og 8-11, og om bevisføringen måtte anses å krenke domfeltes rettigheter, eller representere en gjentakelse av rettsbruddet. Feilene hadde imidlertid åpenbart ikke hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet.