Spørsmål om vedtatt forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven stenger for senere straffesak om legemsbeskadigelse
27.03.2003, 2002/1258, straffesak, anke
Drukkenskapsloven § 17, straffeloven § 229 første straffalternativ jf.EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1
A (advokat Bjørn Morten Hansen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Stig-Ole Haug)
Drukkenskapsloven § 17, straffeloven § 229 første straffalternativ jf.EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1
A (advokat Bjørn Morten Hansen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Stig-Ole Haug)
Bruzelius, Zimmer, Støle, Flock og Aasland
Saken gjaldt spørsmålet om vedtatt forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven § 17 stenger for en etterfølgende straffeforfølgning for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ for samme handling, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. A slo 8. september 2001 en person i ansiktet slik at han måtte sy et kutt over venstre øye med tre sting. A var beruset og ble pågrepet av politiet, og satt i drukkenskapsarresten. Ved løslatelsen samme dag ble det utstedt et forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven § 17, som ble vedtatt på stedet. Den 29. november 2001 ble det tatt ut tiltale mot A for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ. Den ene tiltaleposten gjaldt forholdet 8. september 2001.
Anken til Høyesterett gjaldt om det var en saksbehandlingsfeil at tiltalen vedrørende dette forhold ikke var avvist. Forsvareren anførte at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 er mer vidtrekkende enn interne norske rettskraftsregler, at det var tale om samme straffbare handling, og at straffbarhetsbetingelsene i de to straffebudene ikke skiller seg fra hverandre i vesentlig grad. I kjennelsen redegjøres nærmere for EMDs avgjørelser på området. På grunnlag av avgjørelsene sammenlignes de objektive gjerningsbeskrivelsene i de to aktuelle straffebudene. Sammenligningen munner ut i at det er en vesensforskjell mellom bestemmelsenes "essential elements", og at anken over lagmannsrettens saksbehandling ikke kunne føre frem. Anken gjaldt også straffutmålingen. A var dømt til fengsel i 90 dager for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, begått med ca. én ukes mellomrom. Begge tilfeller gjaldt slag med knyttet hånd mot fornærmedes ansikt. I det første tilfellet måtte vedkommende sy et kutt over venstre øye med tre sting, og i det annet måtte fornærmedes leppe og nese sys med ett sting hver. I det første tilfellet var fornærmede sykemeldt én uke, mens i det annet medførte skaden fire dagers sykehusopphold. Det første tilfellet var uprovosert, mens det for det annet tilfelle ble lagt til grunn at han handlet i berettiget harme. Straffen ble ikke ansett for streng.
Saken gjaldt spørsmålet om vedtatt forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven § 17 stenger for en etterfølgende straffeforfølgning for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ for samme handling, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. A slo 8. september 2001 en person i ansiktet slik at han måtte sy et kutt over venstre øye med tre sting. A var beruset og ble pågrepet av politiet, og satt i drukkenskapsarresten. Ved løslatelsen samme dag ble det utstedt et forelegg for overtredelse av drukkenskapsloven § 17, som ble vedtatt på stedet. Den 29. november 2001 ble det tatt ut tiltale mot A for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ. Den ene tiltaleposten gjaldt forholdet 8. september 2001.
Anken til Høyesterett gjaldt om det var en saksbehandlingsfeil at tiltalen vedrørende dette forhold ikke var avvist. Forsvareren anførte at forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 er mer vidtrekkende enn interne norske rettskraftsregler, at det var tale om samme straffbare handling, og at straffbarhetsbetingelsene i de to straffebudene ikke skiller seg fra hverandre i vesentlig grad. I kjennelsen redegjøres nærmere for EMDs avgjørelser på området. På grunnlag av avgjørelsene sammenlignes de objektive gjerningsbeskrivelsene i de to aktuelle straffebudene. Sammenligningen munner ut i at det er en vesensforskjell mellom bestemmelsenes "essential elements", og at anken over lagmannsrettens saksbehandling ikke kunne føre frem. Anken gjaldt også straffutmålingen. A var dømt til fengsel i 90 dager for to tilfeller av overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, begått med ca. én ukes mellomrom. Begge tilfeller gjaldt slag med knyttet hånd mot fornærmedes ansikt. I det første tilfellet måtte vedkommende sy et kutt over venstre øye med tre sting, og i det annet måtte fornærmedes leppe og nese sys med ett sting hver. I det første tilfellet var fornærmede sykemeldt én uke, mens i det annet medførte skaden fire dagers sykehusopphold. Det første tilfellet var uprovosert, mens det for det annet tilfelle ble lagt til grunn at han handlet i berettiget harme. Straffen ble ikke ansett for streng.