Tap av retten til dyrehold etter dyrevernloven § 32
10.12.2003, 2003/746, straffesak, anke
Dyrevernloven § 32, EMK 7. tilleggsprotokoll art. 4 og straffeprosessloven § 74 annet ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Dyrevernloven § 32, EMK 7. tilleggsprotokoll art. 4 og straffeprosessloven § 74 annet ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre)
Oftedal Broch, Gjølstad, Coward, Støle og Dolva
Saken gjaldt om en tiltalebeslutning med påstand om tap av retten til dyrehold etter dyrevernloven § 32 kunne tas under behandling av domstolene, og reiste spørsmål i forhold til EMK 7. tilleggsprotokoll art. 4 om dobbeltforfølgning og straffeprosessloven § 75 annet ledd om omgjøring av henleggelse.
Ved dom i Trondenes tingrett 2. oktober 2002 ble A i medhold av dyrevernloven § 32 fradømt retten til å ha, eie eller stelle med stor- og småfe for et tidsrom av 3 år, senere endret til 2 år i lagmannsretten. I lagmannsretten hevdet forsvarer at tiltalebeslutningen skulle vært avvist av tingretten fordi den stred mot EMKs forbud mot dobbeltforfølgning. Straffesaken var blitt henlagt av statsadvokaten etter bevisets stilling. Etter klage fra dyrevernnemnda omgjorde statsadvokaten dette vedtak og instruerte politiet om å reise sak om fradømmelse av retten til dyrehold. Forsvarer gjorde gjeldende at henleggelsen måtte likestilles med en endelig frifinnelse. Den stengte da for ytterligere straffeforfølgning mot A, og tiltalen om rettighetstap skulle vært avvist. Lagmannsretten tok ikke anførselen til følge. Retten fant at A ikke på noe tidspunkt hadde vært siktet i saken. Da var det heller ikke truffet noen endelig avgjørelse overfor A i straffesaken, og bestemmelsen i 7. tilleggsprotokoll art. 4 fikk ikke anvendelse. A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Utenfor anken tok forsvarer opp spørsmålet om saken skulle vært avvist fra domstolene fordi det ikke var kompetent påtalemyndighet som hadde besluttet å ta ut tiltale. Statsadvokaten hadde besluttet henleggelse. Da måtte det følge av straffeprosessloven § 75 at det var overordnet påtalemyndighet - Riksadvokaten - som innenfor en frist på 3 måneder måtte beslutte omgjøring. Høyesterett tok ikke anken til følge. For forholdet til EMKs 7. tilleggsprotokoll art. 4 var det avgjørende at det i saken bare var tale om én straffeforfølgning. Denne kunne ende med to reaksjoner mot A, dels straff i form av fengsel eller bot, dels rettighetstap. Når saken henlegges etter bevisets stilling, men henleggelsen senere delvis omgjøres, dreier det seg fortsatt om én straffeforfølgning, og 7. tilleggsprotokoll art. 4 får ingen anvendelse. Når det gjaldt spørsmålet om statsadvokaten var kompetent påtalemyndighet til å beordre tiltalebeslutning tatt ut, følger det av straffeprosessloven § 75 annet ledd at det avgjørende for kravet om omgjøring ved overordnet påtalemyndighet, er om vedkommende person har vært siktet. I saken var det ikke foretatt noe fra politiet som ga A status som siktet etter straffeprosessloven § 82 første ledd. De tiltak dyrevernnemnda hadde truffet mot A, var av forvaltningsmessig karakter og kunne ikke likestilles med dem nevnt i § 82, jf. Rt. 1990 side 974. Det var unødvendig å ta stilling til om nemndas pålegg kunne utgjøre en "straffeanklage" (criminal charge) etter EMK art. 6, fordi dette var uten innvirkning på påtalemyndighetens adgang til å omgjøre henleggelsesbeslutningen. EMKs begrep "straffeanklage" får ingen betydning for hvordan "siktede" skal fortolkes i straffeprosessloven. Står man overfor en straffeanklage etter EMK, utløser dette ulike rettsvirkninger basert på EMKs egne bestemmelser. Det var ikke påvist noen slike rettsvirkninger som kunne komme til anvendelse i saken.
Saken gjaldt om en tiltalebeslutning med påstand om tap av retten til dyrehold etter dyrevernloven § 32 kunne tas under behandling av domstolene, og reiste spørsmål i forhold til EMK 7. tilleggsprotokoll art. 4 om dobbeltforfølgning og straffeprosessloven § 75 annet ledd om omgjøring av henleggelse.
Ved dom i Trondenes tingrett 2. oktober 2002 ble A i medhold av dyrevernloven § 32 fradømt retten til å ha, eie eller stelle med stor- og småfe for et tidsrom av 3 år, senere endret til 2 år i lagmannsretten. I lagmannsretten hevdet forsvarer at tiltalebeslutningen skulle vært avvist av tingretten fordi den stred mot EMKs forbud mot dobbeltforfølgning. Straffesaken var blitt henlagt av statsadvokaten etter bevisets stilling. Etter klage fra dyrevernnemnda omgjorde statsadvokaten dette vedtak og instruerte politiet om å reise sak om fradømmelse av retten til dyrehold. Forsvarer gjorde gjeldende at henleggelsen måtte likestilles med en endelig frifinnelse. Den stengte da for ytterligere straffeforfølgning mot A, og tiltalen om rettighetstap skulle vært avvist. Lagmannsretten tok ikke anførselen til følge. Retten fant at A ikke på noe tidspunkt hadde vært siktet i saken. Da var det heller ikke truffet noen endelig avgjørelse overfor A i straffesaken, og bestemmelsen i 7. tilleggsprotokoll art. 4 fikk ikke anvendelse. A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Utenfor anken tok forsvarer opp spørsmålet om saken skulle vært avvist fra domstolene fordi det ikke var kompetent påtalemyndighet som hadde besluttet å ta ut tiltale. Statsadvokaten hadde besluttet henleggelse. Da måtte det følge av straffeprosessloven § 75 at det var overordnet påtalemyndighet - Riksadvokaten - som innenfor en frist på 3 måneder måtte beslutte omgjøring. Høyesterett tok ikke anken til følge. For forholdet til EMKs 7. tilleggsprotokoll art. 4 var det avgjørende at det i saken bare var tale om én straffeforfølgning. Denne kunne ende med to reaksjoner mot A, dels straff i form av fengsel eller bot, dels rettighetstap. Når saken henlegges etter bevisets stilling, men henleggelsen senere delvis omgjøres, dreier det seg fortsatt om én straffeforfølgning, og 7. tilleggsprotokoll art. 4 får ingen anvendelse. Når det gjaldt spørsmålet om statsadvokaten var kompetent påtalemyndighet til å beordre tiltalebeslutning tatt ut, følger det av straffeprosessloven § 75 annet ledd at det avgjørende for kravet om omgjøring ved overordnet påtalemyndighet, er om vedkommende person har vært siktet. I saken var det ikke foretatt noe fra politiet som ga A status som siktet etter straffeprosessloven § 82 første ledd. De tiltak dyrevernnemnda hadde truffet mot A, var av forvaltningsmessig karakter og kunne ikke likestilles med dem nevnt i § 82, jf. Rt. 1990 side 974. Det var unødvendig å ta stilling til om nemndas pålegg kunne utgjøre en "straffeanklage" (criminal charge) etter EMK art. 6, fordi dette var uten innvirkning på påtalemyndighetens adgang til å omgjøre henleggelsesbeslutningen. EMKs begrep "straffeanklage" får ingen betydning for hvordan "siktede" skal fortolkes i straffeprosessloven. Står man overfor en straffeanklage etter EMK, utløser dette ulike rettsvirkninger basert på EMKs egne bestemmelser. Det var ikke påvist noen slike rettsvirkninger som kunne komme til anvendelse i saken.