Tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven - dobbeltstraffproblematikk

Støle, Matningsdal, Rieber-Mohn, Mitsem og Aasland

Saken gjaldt spørsmålet om ileggelse av tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73 overfor et enkeltpersonforetak medførte at påtalemyndigheten deretter var avskåret fra å tiltale innehaveren for heleri, jf. blant annet EMK Protokoll 7 artikkel 4.Innehaverens ektefelle, som i realiteten hadde hånd om driften av foretaket, krevde fradrag for inngående merverdiavgift for flere terminer i avgiftsåret 2000 for varer som ikke var levert. Inngående avgift ble trukket fra i omsetningsoppgavene, og foretaket fikk utbetalt beløpene. Fylkesskattekontoret etterberegnet året etter avgift med samlet 4 632 697 kroner og ila 50 % tilleggsavgift med 2 316 349 kroner etter merverdiavgiftsloven § 73. Vedtaket ble stadfestet av Klagenemnda for merverdiavgift i november 2001, og vedtaket var dermed endelig.

Ektefellen ble tiltalt og dømt for overtredelse av merverdiavgiftsloven § 72 nr. 1. Mot innehaveren ble det tatt ut tiltale blant annet for overtredelse av straffeloven § 317 første ledd jf. tredje ledd. Den straffbare handling var ifølge tiltalen at hun som innehaver av foretaket over en periode mottok et betydelig beløp til foretakets bankkonto og brukte en vesentlig del av midlene til egne formål. Tingretten og lagmannsrettens flertall kom til at straffesaken mot innehaveren måtte avvises for så vidt gjaldt den posten i tiltalen som gjaldt heleri. Høyesterett forkastet påtalemyndighetens anke. Tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven måtte anses som straff i konvensjonens forstand. Innehaveren måtte videre anses straffet ved det endelige vedtaket om tilleggsavgift, som rettet seg mot foretaket. Hun var i egenskap av virksomhetsutøver personlig ansvarlig for avgiften, og den måtte anses rettet mot henne. Dermed var hun allerede straffet i konvensjonens forstand. Ved vurderingen av spørsmålet om avgiftsvedtaket medførte at påtalemyndigheten da var avskåret fra å fremme tiltalen for heleri, ble det tatt utgangspunkt i hva som ville vært rettskraftvirkningen av en ordinær straffedom mot henne for det forhold som lå til grunn for tilleggsavgiften, overtredelsen av merverdiavgiftsloven § 72 nr. 1. Det ble lagt til grunn at det måtte følge av norsk materiell strafferetts regler om konkurrens at det i et tilfelle som dette ikke vil være anledning til å anvende heleribestemmelsen ved siden av bestemmelsen om momsbedrageri. Når retten er avskåret fra å anvende et straffebud på grunn av konkurrensreglene, følger det av rettskraftreglene at det ikke kan reises ny tiltale etter dette straffebudet når det er avsagt dom i saken. Det var i saken spørsmål om å knytte rettskraftvirkning til et vedtak som ikke er en rettskraftig dom i straffeprosesslovens forstand. Holdt åpent om straffeprosessloven § 51 likevel kan gis anvendelse, eller om avvisningsspørsmålet må avgjøres ut fra vurderingskriteriene i EMK Protokoll 7 artikkel 4. I dette tilfellet måtte resultatet bli det samme etter begge betraktningsmåter. Konkret straffutmåling. Domfellelse for grov utroskap må normalt føre til at det reageres med ubetinget fengselsstraff, og overtredelsen gjaldt et betydelig beløp. Det forelå imidlertid flere formildende omstendigheter, og Høyesterett fant å kunne ta domfeltes anke til følge. Lagmannsrettens dom på 90 dager fengsel ble gjort betinget.