Adgang til å reise søksmål med krav om hogstforbud
18.11.2003, 2003/527, sivil sak, kjæremål
tvangsfullbyrdelsesloven §§ 15-1 og 15-6. Tvistemålsloven §§ 53 og 54
Norges Naturvernforbund (advokat Ragnar Vik) mot Kåre Hammerborg (advokat Caroline Lund)
tvangsfullbyrdelsesloven §§ 15-1 og 15-6. Tvistemålsloven §§ 53 og 54
Norges Naturvernforbund (advokat Ragnar Vik) mot Kåre Hammerborg (advokat Caroline Lund)
Støle, Stabel, Coward, Oftedal Broch, Gussgard
Saken gjaldt spørsmålet om Norges Naturvernforbund hadde rettslig interesse i å begjære midlertidig forføyning med krav om at en privat skogeier skulle pålegges hogstforbud innenfor en nærmere begrenset del av sin eiendom. Kravet var basert på at denne delen av eiendommen inngikk i en større lokalitet som var registrert som verneverdig barskog, at eieren hadde avvirket en del av en gammel furubestand med opprinnelig preg, og at ytterligere avvirkning ville være i strid med lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern § 16 tredje ledd.
Namsretten behandlet begjæringen, og kom til at det ikke var grunnlag for å ta den til følge Lagmannsretten avviste Naturvernforbundets kjæremål over avgjørelsen, idet forbundet ikke ble ansett å ha rettslig interesse i midlertidig forføyning. Naturvernforbundet påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og saken ble behandlet av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker. Det er et vilkår for å få fremmet sak om midlertidig forføyning at saksøkeren har nødvendig rettslig interesse i hovedkravet. Da søksmål ikke var reist, måtte dette vurderes på grunnlag av Naturvernforbundets presisering av det hovedkrav som var varslet. Høyesterett kom til at søksmålsvilkårene ikke forelå. Avgjørelsen av om det foreligger rettslig interesse beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der det legges vekt på om saksøkeren har rimelig grunn til å kreve at spørsmålet blir prøvet av domstolene. Det måtte få betydning at saken var reist av en forening til håndhevelse av offentligrettslige regler overfor en privatperson. Privates inngripen på et felt som dette gjennom domstolene reiser særlige problemer - ikke minst når det som her ikke forelå et vedtak fra forvaltningen som utgangspunkt for den rettslige prøving. Ved vurderingen av om kravet til søksmålets gjenstand er oppfylt, jf. tvistemålsloven § 54, kan saksøkerens pretensjon bare legges til grunn så langt det er mulig på grunnlag av de materielle regler rent generelt å begrunne kravet. Skogbruksloven gir ikke hjemmel for å pålegge en skogeier et tidsubestemt totalforbud mot hogst. Et slikt vedtak kan bare etableres ved vedtak om områdevern etter naturvernloven. Det var da ikke mulig å få dom for kravet. Når det var situasjonen, hadde forbundet heller ikke rettslig interesse i å få fremmet sitt krav om midlertidig forføyning.
Saken gjaldt spørsmålet om Norges Naturvernforbund hadde rettslig interesse i å begjære midlertidig forføyning med krav om at en privat skogeier skulle pålegges hogstforbud innenfor en nærmere begrenset del av sin eiendom. Kravet var basert på at denne delen av eiendommen inngikk i en større lokalitet som var registrert som verneverdig barskog, at eieren hadde avvirket en del av en gammel furubestand med opprinnelig preg, og at ytterligere avvirkning ville være i strid med lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern § 16 tredje ledd.
Namsretten behandlet begjæringen, og kom til at det ikke var grunnlag for å ta den til følge Lagmannsretten avviste Naturvernforbundets kjæremål over avgjørelsen, idet forbundet ikke ble ansett å ha rettslig interesse i midlertidig forføyning. Naturvernforbundet påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og saken ble behandlet av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker. Det er et vilkår for å få fremmet sak om midlertidig forføyning at saksøkeren har nødvendig rettslig interesse i hovedkravet. Da søksmål ikke var reist, måtte dette vurderes på grunnlag av Naturvernforbundets presisering av det hovedkrav som var varslet. Høyesterett kom til at søksmålsvilkårene ikke forelå. Avgjørelsen av om det foreligger rettslig interesse beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der det legges vekt på om saksøkeren har rimelig grunn til å kreve at spørsmålet blir prøvet av domstolene. Det måtte få betydning at saken var reist av en forening til håndhevelse av offentligrettslige regler overfor en privatperson. Privates inngripen på et felt som dette gjennom domstolene reiser særlige problemer - ikke minst når det som her ikke forelå et vedtak fra forvaltningen som utgangspunkt for den rettslige prøving. Ved vurderingen av om kravet til søksmålets gjenstand er oppfylt, jf. tvistemålsloven § 54, kan saksøkerens pretensjon bare legges til grunn så langt det er mulig på grunnlag av de materielle regler rent generelt å begrunne kravet. Skogbruksloven gir ikke hjemmel for å pålegge en skogeier et tidsubestemt totalforbud mot hogst. Et slikt vedtak kan bare etableres ved vedtak om områdevern etter naturvernloven. Det var da ikke mulig å få dom for kravet. Når det var situasjonen, hadde forbundet heller ikke rettslig interesse i å få fremmet sitt krav om midlertidig forføyning.