Iverksettelse av undersøkelsessak etter barneloven
04.03.2003, 2002/1046, sivil sak, kjæremål
Barneevernloven § 4-3 første ledd, tvistemålsloven § 54, EMK artikkel 6 nr. 1, 8 og 13
A (advokat Patrick J. Maloney) mot X kommune (advokat Frode Elgesem)
Barneevernloven § 4-3 første ledd, tvistemålsloven § 54, EMK artikkel 6 nr. 1, 8 og 13
A (advokat Patrick J. Maloney) mot X kommune (advokat Frode Elgesem)
Mitsem, Tjomsland, Oftedal Broch, Stabel og Aasland
Saken gjaldt adgangen til å få rettslig prøvet en beslutning om å iverksette en undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3 første ledd. Tingretten betraktet beslutningen som et ledd i saksforberedelsen, som ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål. Lagmannsretten flertall var enig i dette, mens mindretallet mente det måtte være adgang til å få prøvet om EMK artikkel 8, retten til respekt for privat- og familielivet, var krenket. Lagmannsrettens kjennelsen ble påkjært, og det ble bestemt at saken skulle avgjøres av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker.
Høyesterett konstaterte at undersøkelsessaken var avsluttet etter at kjæremålet var erklært. Det forelå dermed ikke lenger noen "retslig interesse" etter tvml. § 54. Høyesterett var også enig med lagmannsrettens flertall i at undersøkelsssaken ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål. Etter tradisjonell norsk prosessrett måtte søksmålet avvises, og dette ville heller ikke stride mot EMK artikkel 6 nr. 1 - "access to court". Etter EMK artikkel 13 skal imidlertid det foreligge en effektiv, nasjonal prøvingsrett for den som mener seg utsatt for en krenkelse av materielle bestemmelser i konvensjonen, i dette tilfellet eventuelt artikkel 8. Det var ingen klageadgang til overordnet forvaltningsorgan, og en eventuell prøving måtte skje ved domstolene. Høyesterett sa seg enig med partene i at spørsmålet om artikkel 8 var krenket kunne gjøres til gjenstand for et fastsettelsessøksmål, og dette selv om krenkelsen var opphørt. Den tvil om adgangen til å kreve dom for konvensjonsstrid som forelå i Rt. 1994 side 1244, kvinnefengselsaken, må ansees avklart gjennom menneskerettsloven og forrangsbestemmelsen i § 3. Men etter menneskerettsdomstolens praksis stiller artikkel 13 bare krav om adgang til domstolsprøving hvis det foreligger "an arguable claim", jf. også artikkel 35 (3), hvoretter en klage avvises hvis den er "manifestly ill-founded". Når adgangen til saksanlegg etter tvml. § 54 er utvidet som følge av inkorporeringen av EMK, oppstår spørsmålet om disse begrensningene også skal legges til grunn i norsk rett. Høyesteretts flertall - fire dommere - besvarte spørsmålet bekreftende. Tvml. § 54 er en lovfestelse - og samtidig en begrensning - av adgangen til å reise fastsettelsessøksmål ved domstolene. I mangel av en lovregulering av spørsmålet, strekker den oppmykningen av de lovregulerte søksmålsbetingelsene som følger av konvensjonen seg i utgangspunktet ikke lenger enn det som er en konsekvens av konvensjonen og dens inkorporering i norsk rett. Det ble imidlertid ikke tatt standpunkt til om avvisningsterskelen skal være like lav som ved menneskerettsdomstolen, idet gode grunner kan tilsi en mindre streng avvisningspraksis ved de nasjonale domstoler. Flertallet konstaterte videre at undersøkelsessaken var et inngrep i As rett til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 (1), men at inngrepet klart var berettiget etter unntaksbestemmelsen i artikkel 8 (2). Flertallet fant etter dette at lagmannsrettens kjennelse måtte stadfestes. Høyesteretts mindretall mente søksmålet måtte fremmes. Når det kan reises søksmål med påstand om fastsettelsesdom for konvensjonsstrid, må det bero på norske prosessregler hvorledes kravet skal behandles, og da kan ikke åpenbart ubegrunnete søksmål om konvensjonsstrid avvises etter en summarisk realitetsbehandling.
Saken gjaldt adgangen til å få rettslig prøvet en beslutning om å iverksette en undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3 første ledd. Tingretten betraktet beslutningen som et ledd i saksforberedelsen, som ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål. Lagmannsretten flertall var enig i dette, mens mindretallet mente det måtte være adgang til å få prøvet om EMK artikkel 8, retten til respekt for privat- og familielivet, var krenket. Lagmannsrettens kjennelsen ble påkjært, og det ble bestemt at saken skulle avgjøres av Høyesterett etter de regler som gjelder for ankesaker.
Høyesterett konstaterte at undersøkelsessaken var avsluttet etter at kjæremålet var erklært. Det forelå dermed ikke lenger noen "retslig interesse" etter tvml. § 54. Høyesterett var også enig med lagmannsrettens flertall i at undersøkelsssaken ikke kunne gjøres til gjenstand for særskilt søksmål. Etter tradisjonell norsk prosessrett måtte søksmålet avvises, og dette ville heller ikke stride mot EMK artikkel 6 nr. 1 - "access to court". Etter EMK artikkel 13 skal imidlertid det foreligge en effektiv, nasjonal prøvingsrett for den som mener seg utsatt for en krenkelse av materielle bestemmelser i konvensjonen, i dette tilfellet eventuelt artikkel 8. Det var ingen klageadgang til overordnet forvaltningsorgan, og en eventuell prøving måtte skje ved domstolene. Høyesterett sa seg enig med partene i at spørsmålet om artikkel 8 var krenket kunne gjøres til gjenstand for et fastsettelsessøksmål, og dette selv om krenkelsen var opphørt. Den tvil om adgangen til å kreve dom for konvensjonsstrid som forelå i Rt. 1994 side 1244, kvinnefengselsaken, må ansees avklart gjennom menneskerettsloven og forrangsbestemmelsen i § 3. Men etter menneskerettsdomstolens praksis stiller artikkel 13 bare krav om adgang til domstolsprøving hvis det foreligger "an arguable claim", jf. også artikkel 35 (3), hvoretter en klage avvises hvis den er "manifestly ill-founded". Når adgangen til saksanlegg etter tvml. § 54 er utvidet som følge av inkorporeringen av EMK, oppstår spørsmålet om disse begrensningene også skal legges til grunn i norsk rett. Høyesteretts flertall - fire dommere - besvarte spørsmålet bekreftende. Tvml. § 54 er en lovfestelse - og samtidig en begrensning - av adgangen til å reise fastsettelsessøksmål ved domstolene. I mangel av en lovregulering av spørsmålet, strekker den oppmykningen av de lovregulerte søksmålsbetingelsene som følger av konvensjonen seg i utgangspunktet ikke lenger enn det som er en konsekvens av konvensjonen og dens inkorporering i norsk rett. Det ble imidlertid ikke tatt standpunkt til om avvisningsterskelen skal være like lav som ved menneskerettsdomstolen, idet gode grunner kan tilsi en mindre streng avvisningspraksis ved de nasjonale domstoler. Flertallet konstaterte videre at undersøkelsessaken var et inngrep i As rett til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 (1), men at inngrepet klart var berettiget etter unntaksbestemmelsen i artikkel 8 (2). Flertallet fant etter dette at lagmannsrettens kjennelse måtte stadfestes. Høyesteretts mindretall mente søksmålet måtte fremmes. Når det kan reises søksmål med påstand om fastsettelsesdom for konvensjonsstrid, må det bero på norske prosessregler hvorledes kravet skal behandles, og da kan ikke åpenbart ubegrunnete søksmål om konvensjonsstrid avvises etter en summarisk realitetsbehandling.