Spørsmål om gjenopptakelse av saken hvor fetteren til Birgitte Tengs ble dømt til å betale erstatning
21.02.2003, 2002/735, sivil sak, kjæremål. HØYESTERETTS KJÆREMÅLSUTVALG
Tvistemålsloven § 407 nr. 6 og 7 og § 412 første ledd annet punktum
A (advokat Arvid Sjøding og advokat Sigurd Klomsæt) mot B (advokat John Christian Elden) og C (advokat Erik Lea)
Tvistemålsloven § 407 nr. 6 og 7 og § 412 første ledd annet punktum
A (advokat Arvid Sjøding og advokat Sigurd Klomsæt) mot B (advokat John Christian Elden) og C (advokat Erik Lea)
Lund, Stang Lund og Oftedal Broch
Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse etter tvistemålsloven § 412 første ledd annet punktum om å forkaste begjæring om gjenopptakelse av Gulating lagmannsretts dom av 18. juni 1998 der A (fetteren) ble dømt til å betale 100 000 kroner til Birgitte Tengs' foreldre. Fetteren påanket i sin tid dommen til Høyesterett. Fetterens anke over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ble henvist til behandling i Høyesterett, mens anken over bevisbedømmelsen ble nektet fremmet. Dommen ble av fetteren brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det ble gjort gjeldende at avgjørelsen om å dømme fetteren til å betale oppreisning etter frifinnelsen for straffekravet var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.
A har begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom, jf. tvistemålsloven § 407. nr 6. Gulating lagmannsrett fant det åpenbart at begjæringen ikke kunne føre frem og forkastet den etter tvistemålsloven § 412 første ledd annet punktum. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under behandlingen for utvalget ble det fremlagt nye analyser av hår funnet på Birgitte Tengs. Den 11. februar 2003 avsa EMD dom i saken fetteren mot Norge. I dommen ble fastslått at EMK artikkel 6 nr. 2 fikk anvendelse på spørsmålet om A var erstatningspliktig overfor B og C og videre at bestemmelsen var krenket. Fetteren ble tilkjent 20 000 euro for ikke-økonomisk skade og 4 500 euro til dekning av utgifter. Kjæremålsutvalget fant det vanskelig å ta stilling til betydningen av de nye håranalysene og kom til at spørsmålet om det er grunnlag for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen med grunnlag i tvistemålsloven § 412, burde vurderes på nytt av lagmannsretten. At lagmannsretten måtte foreta en fornyet vurdering, var også naturlig etter EMDs dom av 11. februar 2003, der det slås fast at de nasjonale domstolene, ved avgjørelsen av fornærmedes erstatningskrav, ikke må skape en klar forbindelse til straffesaken ved å uttrykke seg på en måte som kan reise tvil om riktigheten av frifinnelsen for straffekravet. Utvalget uttalte at det ikke er gitt at karakteren av den feil EMD konstaterte, bør medføre en annen materiell avgjørelse av erstatningsspørsmålet, jf. tvistemålsloven § 407 nr.7. Under enhver omstendighet bør imidlertid den krenkede så langt som mulig stilles som om krenkelsen ikke var skjedd. Utvalget fant det naturlig at vurderingen av gjenopptakelsespørsmålet med grunnlag i EMDs dom ble foretatt av lagmannsretten i sammenheng med vurderingen av andre påberopte gjenopptakelsesgrunner og viste dessuten til at den uttalelsen EMD fant konvensjonsstridig, hadde tilknytning til lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke var gjenstand for ankebehandlingen i Høyesterett. Avgjørelsen inneholder for øvrig visse uttalelser om anvendelsen av § 407 nr. 6 og § 412 i saker som den foreliggende.
Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse etter tvistemålsloven § 412 første ledd annet punktum om å forkaste begjæring om gjenopptakelse av Gulating lagmannsretts dom av 18. juni 1998 der A (fetteren) ble dømt til å betale 100 000 kroner til Birgitte Tengs' foreldre. Fetteren påanket i sin tid dommen til Høyesterett. Fetterens anke over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ble henvist til behandling i Høyesterett, mens anken over bevisbedømmelsen ble nektet fremmet. Dommen ble av fetteren brakt inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det ble gjort gjeldende at avgjørelsen om å dømme fetteren til å betale oppreisning etter frifinnelsen for straffekravet var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2.
A har begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom, jf. tvistemålsloven § 407. nr 6. Gulating lagmannsrett fant det åpenbart at begjæringen ikke kunne føre frem og forkastet den etter tvistemålsloven § 412 første ledd annet punktum. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under behandlingen for utvalget ble det fremlagt nye analyser av hår funnet på Birgitte Tengs. Den 11. februar 2003 avsa EMD dom i saken fetteren mot Norge. I dommen ble fastslått at EMK artikkel 6 nr. 2 fikk anvendelse på spørsmålet om A var erstatningspliktig overfor B og C og videre at bestemmelsen var krenket. Fetteren ble tilkjent 20 000 euro for ikke-økonomisk skade og 4 500 euro til dekning av utgifter. Kjæremålsutvalget fant det vanskelig å ta stilling til betydningen av de nye håranalysene og kom til at spørsmålet om det er grunnlag for å forkaste gjenopptakelsesbegjæringen med grunnlag i tvistemålsloven § 412, burde vurderes på nytt av lagmannsretten. At lagmannsretten måtte foreta en fornyet vurdering, var også naturlig etter EMDs dom av 11. februar 2003, der det slås fast at de nasjonale domstolene, ved avgjørelsen av fornærmedes erstatningskrav, ikke må skape en klar forbindelse til straffesaken ved å uttrykke seg på en måte som kan reise tvil om riktigheten av frifinnelsen for straffekravet. Utvalget uttalte at det ikke er gitt at karakteren av den feil EMD konstaterte, bør medføre en annen materiell avgjørelse av erstatningsspørsmålet, jf. tvistemålsloven § 407 nr.7. Under enhver omstendighet bør imidlertid den krenkede så langt som mulig stilles som om krenkelsen ikke var skjedd. Utvalget fant det naturlig at vurderingen av gjenopptakelsespørsmålet med grunnlag i EMDs dom ble foretatt av lagmannsretten i sammenheng med vurderingen av andre påberopte gjenopptakelsesgrunner og viste dessuten til at den uttalelsen EMD fant konvensjonsstridig, hadde tilknytning til lagmannsrettens bevisbedømmelse, som ikke var gjenstand for ankebehandlingen i Høyesterett. Avgjørelsen inneholder for øvrig visse uttalelser om anvendelsen av § 407 nr. 6 og § 412 i saker som den foreliggende.