Ny medisinsk kunnskap - gjenopptakelse

Bruzelius, Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Mitsem og Coward

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av en straffesak, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. A ble i 1990 dømt til fengsel i ett år og tre måneder for overtredelser av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, og ved samme handlinger to overtredelser av straffeloven § 207 første ledd første straffalternativ, jf. § 62 første ledd. Han begjærte saken gjenopptatt i 2001. Begjæringen var i første rekke begrunnet med at det forelå nye omstendigheter og bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse, subsidiært i § 392 annet ledd.

Som ny omstendighet eller nytt bevis påberopte A seg ny medisinsk kunnskap i tiden etter 1990 for så vidt gjelder vurderingen av anogenitale funn hos barn. Det var som nytt bevis lagt frem en uttalelse fra overlege Bjørn Ruud, Sentralsykehuset i X med en ny vurdering av de medisinske funn som lå til grunn for konklusjonene til den medisinsk sakkyndige i straffesaken mot A. På grunnlag av ny medisinsk kunnskap om anogenitale funn hos barn uttalte Ruud at disse funn verken bekreftet eller avkreftet at det hadde funnet sted overgrep. Høyesterett kom til at en ny sakkyndig evaluering av tidligere sakkyndiges uttalelser vil kunne anses som nytt bevis, i hvert fall hvis evalueringen er basert på ny innsikt som har alminnelig faglig tilslutning, og at Ruuds uttalelse, som er basert på ny medisinsk viten, måtte anses som et nytt bevis i denne saken. Uttalelsen om de medisinske funnene hadde hatt en sentral betydning for sakens utvikling og for konklusjonene til de psykologisk sakkyndige i straffesaken, og det var derfor en rimelig mulighet for at A ville ha blitt frikjent om uttalelsen hadde hatt en nøytral konklusjon som i Ruuds uttalelse. Grunnlaget for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 var således etter Høyesteretts mening til stede.