Rettergangsbot - uteblivelse fra hovedforhandling
23.06.2003, 2002/1277, straffesak, kjæremål
Domstolloven § 215 annet ledd, straffeprosessloven § 385 tredje ledd jf. § 343 første ledd
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Inger Wiig)
Domstolloven § 215 annet ledd, straffeprosessloven § 385 tredje ledd jf. § 343 første ledd
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Inger Wiig)
Zimmer, Støle, Matningsdal, Bruzelius, Gjølstad
A var lovlig innkalt som vitne til hovedforhandling i straffesak, men møtte ikke og hadde heller ikke meldt fra om uteblivelse. Byretten idømte ham kr 2 000 i rettergangsbot, subsidiært fem dagers fengsel. A påkjærte kjennelsen og vedla en sykemelding. Byrettens formann ga i den anledning en uttalelse, der han blant annet refererte til en telefonsamtale han hadde med A under hovedforhandlingen for byretten. Lagmannsretten forkastet kjæremålet, i det vesentlige under henvisning til tingrettsdommerens erklæring.
Høyesterett opphevde byrettens og lagmannsrettens kjennelser. Det var en feil at A ikke var gjort kjent med adgangen til omgjøring etter domstolloven § 215 annet ledd, og at lagmannsretten ikke hadde påsett at tingretten hadde vurdert omgjøring før den sendte saken videre. Endelig var det en feil at tingrettsdommerens erklæring ikke var forelagt A før lagmannsretten traff sin avgjørelse. Det må antas at feilene kunne ha virket inn på avgjørelsenes innhold, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd jf. § 343 første ledd. Lagmannsretten hadde også kort begrunnet sin avgjørelse med at rettergangsboten uansett måtte kunne opprettholdes på det grunnlag at A hadde forsømt å melde sitt forfall i tide, jf. domstolloven § 205. Høyesterett henviste til at det dreide seg om et videre kjæremål og at Høyesteretts kompetanse derfor var begrenset. Høyesterett kunne derfor ikke prøve om vilkårene etter dette alternativ var oppfylt. Etter dette resultatet ble det ikke nødvendig å gå inn på forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Saken ble behandlet i avdeling sammen med sak 2002/1285.
A var lovlig innkalt som vitne til hovedforhandling i straffesak, men møtte ikke og hadde heller ikke meldt fra om uteblivelse. Byretten idømte ham kr 2 000 i rettergangsbot, subsidiært fem dagers fengsel. A påkjærte kjennelsen og vedla en sykemelding. Byrettens formann ga i den anledning en uttalelse, der han blant annet refererte til en telefonsamtale han hadde med A under hovedforhandlingen for byretten. Lagmannsretten forkastet kjæremålet, i det vesentlige under henvisning til tingrettsdommerens erklæring.
Høyesterett opphevde byrettens og lagmannsrettens kjennelser. Det var en feil at A ikke var gjort kjent med adgangen til omgjøring etter domstolloven § 215 annet ledd, og at lagmannsretten ikke hadde påsett at tingretten hadde vurdert omgjøring før den sendte saken videre. Endelig var det en feil at tingrettsdommerens erklæring ikke var forelagt A før lagmannsretten traff sin avgjørelse. Det må antas at feilene kunne ha virket inn på avgjørelsenes innhold, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd jf. § 343 første ledd. Lagmannsretten hadde også kort begrunnet sin avgjørelse med at rettergangsboten uansett måtte kunne opprettholdes på det grunnlag at A hadde forsømt å melde sitt forfall i tide, jf. domstolloven § 205. Høyesterett henviste til at det dreide seg om et videre kjæremål og at Høyesteretts kompetanse derfor var begrenset. Høyesterett kunne derfor ikke prøve om vilkårene etter dette alternativ var oppfylt. Etter dette resultatet ble det ikke nødvendig å gå inn på forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Saken ble behandlet i avdeling sammen med sak 2002/1285.