Kjæremål over lagmannsrettens silingsbeslutning i straffesak
09.01.2003, 2002/1282, skriftlig sak, straffesak, kjæremål
Domstolloven § 108, § 111 annet ledd, EMK art. 6 nr. 1, straffeprosessloven § 321
A (advokat Sigurd J. Klomsæt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Domstolloven § 108, § 111 annet ledd, EMK art. 6 nr. 1, straffeprosessloven § 321
A (advokat Sigurd J. Klomsæt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Tjomsland, Stang Lund, Flock, Utgård og Mitsem
Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens "silingsbeslutning" i straffesak. A ble i tingretten idømt 13 års fengsel for blant annet grove narkotikaforbrytelser. Han anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for en rekke tiltaleposter, saksbehandlingen mv. Vedrørende saksbehandlingen, gjorde han gjeldende at rettsformannen hadde vært inhabil. Det ble vist til at hun hadde administrert og vært med på å pådømme straffesaken mot medskyldige, og at rettens bemerkninger i denne tidligere dommen innebar en skyldskonstatering for noen av tiltalepostene også overfor ham.
Saksbehandlingsanken ble av lagmannsretten nektet fremmet. Beslutningen ble påkjært. Kjæremålsutvalget besluttet at kjæremålet - på det punkt som her er omtalt - skulle behandles av Høyesterett, og saken ble undergitt skriftlig behandling. Høyesterett viste til at rettens kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 sjette ledd. Det ble videre vist til at det som den altoverveiende hovedregel ikke er krav om at lagmannsretten skal begrunne beslutninger etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum. I dette tilfellet hadde lagmannsretten gitt en begrunnelse og konstatert at inhabilitetsinnsigelsen var fremsatt for sent etter domstolloven § 111 annet ledd. Domstollovens inhabiltetsregler måtte imidlertid fortolkes og anvendes i samsvar med - og eventuelt suppleres av - de krav til rettergang ved upartisk domstol som følger av EMK artikkel 6 nr. 1. Idet det var nærliggende å anta at denne siden av inhabilitetsspørsmålet ikke var vurdert av lagmannsretten, og det ikke kunne sees bort fra at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, ble beslutningen for så vidt gjaldt denne ankegrunnen opphevet.
Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens "silingsbeslutning" i straffesak. A ble i tingretten idømt 13 års fengsel for blant annet grove narkotikaforbrytelser. Han anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for en rekke tiltaleposter, saksbehandlingen mv. Vedrørende saksbehandlingen, gjorde han gjeldende at rettsformannen hadde vært inhabil. Det ble vist til at hun hadde administrert og vært med på å pådømme straffesaken mot medskyldige, og at rettens bemerkninger i denne tidligere dommen innebar en skyldskonstatering for noen av tiltalepostene også overfor ham.
Saksbehandlingsanken ble av lagmannsretten nektet fremmet. Beslutningen ble påkjært. Kjæremålsutvalget besluttet at kjæremålet - på det punkt som her er omtalt - skulle behandles av Høyesterett, og saken ble undergitt skriftlig behandling. Høyesterett viste til at rettens kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 321 sjette ledd. Det ble videre vist til at det som den altoverveiende hovedregel ikke er krav om at lagmannsretten skal begrunne beslutninger etter straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum. I dette tilfellet hadde lagmannsretten gitt en begrunnelse og konstatert at inhabilitetsinnsigelsen var fremsatt for sent etter domstolloven § 111 annet ledd. Domstollovens inhabiltetsregler måtte imidlertid fortolkes og anvendes i samsvar med - og eventuelt suppleres av - de krav til rettergang ved upartisk domstol som følger av EMK artikkel 6 nr. 1. Idet det var nærliggende å anta at denne siden av inhabilitetsspørsmålet ikke var vurdert av lagmannsretten, og det ikke kunne sees bort fra at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, ble beslutningen for så vidt gjaldt denne ankegrunnen opphevet.