Fremtidig inntektstap for idrettsutøver

Mitsem, Skoghøy, Lund, Flock og Dolva

Saken gjaldt spørsmålet om - og i tilfelle hvordan - utmålingsreglene for fremtidig inntektstap, fastsatt i forskrift 21. desember 1990 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, skal anvendes i et tilfelle der skadelidtes ervervsevne bare er redusert i en kortere periode.

Som profesjonell fotballspiller pådro A seg en skade som førte til at han i 1997 måtte avslutte idrettskarrieren. Han var omfattet av klubbens yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapet erstattet lidt inntektstap til og med år 2000. Partene ble imidlertid ikke enige om beregningen av fremtidstapet. De var enige om at As inntektsnivå utenfor idretten var uberørt av skaden, slik at inntektstapet oppstår kun i årene fra 2001 til 2005, da han under enhver omstendighet måtte ha avsluttet idrettskarrieren. Det økonomiske tapet som skal kompenseres oppstår dermed som følge av en relativt kortvarig yrkesmessig uførhet i det yrket han hadde på skadetidspunktet, idet han for øvrig er fullt arbeidsfør. Det var også enighet om at årsinntekten med skaden settes til kr 300 000 og at årsinntekten som fotballspiller var kr 700 000. Etter standardforskriften § 3-2 ytes en "grunnerstatning" ved 100 % ervervsmessig uførhet. Størrelsen avhenger av inntekstnivået før skaden, men skadelidte med lav inntekt kommer relativt bedre ut enn skadelidte med høy. Ved utformingen av forskriften ble det lagt til grunn at personer på høyere inntektsnivåer ofte vil få en tilleggsdekning gjennom ulike forsikringsordninger, som ved en ordinær erstatningsutmåling - men ikke etter forskriften - kan komme inn som en fradragspost. Hvis skadelidte bare har tapt deler av ervervsevnen "reduseres erstatningen tilsvarende", jf. § 3-4. Flertallet kom - som tingretten - til at standardforskriften måtte anvendes. Det ble lagt vekt på at Justisdepartementet hadde vurdert - og avvist - et forslag til en bestemmelse som ville føre til en utmåling etter alminnelige erstatningsregler når det, som i As tilfelle, forelå en særlig yrkesmessig uførhet i et yrke med en lavere pensjonsalder enn i arbeidslivet for øvrig. Det må ha vært departementets forutsetning at forskriften skulle fange opp også slike tilfeller ved fastsettelsen av en uføregrad etter forskriften § 3-4. Etter As syn åpnet forskriften ikke for en annen løsning enn å legge den midlertidige ervervsmessig uføregrad på 57 % - basert på den årlige inntektsreduksjon fra kr 700 000 til kr 300 000 - til grunn for hele perioden frem til pensjonsalderen. Flertallet avviste dette alternativet, idet denne uføregraden ikke var noe uttrykk for inntektsreduksjonen på grunn av skaden. Forsikringsselskapets hadde beregnet uføregraden til 16 %, som tilsvarte inntektsnedgangen fra og med 2001 og frem til en vanlig pensjonsalder på 67 år i 2040. Dette var i samsvar med utgangspunktet for hvordan en uføregrad skal beregnes, som et uttrykk for reduksjonen i inntektsnivået på grunn av skaden. Imidlertid bygger standardforskriften på normalsituasjonen, der inntektstapet pådras i den skadelidtes resterende yrkeskarriere frem til 67 års alder. Prinsippet om kapitalisering av fremtidige, årlige nettotap var lagt inn i tabellen for grunnerstatningen (med en korreksjonsbestemmelse for skadelidtes alder). As tap ville dermed bli behandlet som om det pådras i løpet av hele perioden frem til pensjonsalderen, med den konsekvens at han ville bli underkompensert. Men i så henseende står han ikke i noen annen stilling enn arbeidstakere i andre godt betalte yrker med strenge helsekrav, der man også uten skaden ville ha måttet slutte i yrket før den normale pensjonsalderen, og der den særlige yrkesmessige uførhet er av kortere varighet enn den ervervsmessige. Denne underkompensasjonen kunne da ikke være en tilstrekkelig begrunnelse for å sette forskriften til side, for isteden å anvende de alminnelige erstatningsrettslige utmålingsregler. Det ble igjen vist til at departementet hadde avvist en bestemmelse som ville ha gitt en slik løsning. Flertallet pekte videre på at man ved utformingen av standardforskriften var klar over at man i slike tilfeller kunne bli underkompensert, men at dette ofte vil være dekket opp ved forsikringer. Endelig hadde A gjort gjeldende at han har krav på en tilleggserstatning etter forskriften § 1-2, hvoretter den som ikke fyller vilkårene for ytelser ved yrkesskade etter folketrygdloven kan kreve en tilleggserstatning slik at han settes i samme stilling som om slike ytelser hadde vært gitt. Det ble vist til at A med en uføregrad på 16 % ikke var berettiget til uførepensjon. Flertallet viste til at bestemmelsen tar sikte på de sjeldne tilfeller der yrkesskadeforsikringsloven omfatter skader og sykdommer som ikke faller inn under folketrygdlovens yrkesskadekapittel. A har fått sin skade godkjent som yrkesskade etter folketrygdloven og var ikke i den situasjonen som § 1-2 regulerer. Mindretallet på to dommere kom til at det er kunstig å se på tidsbegrenset tap av ervervsevnen som tap av deler av denne. Dersom man skal benytte standardforskriftens bestemmelse om tap av deler av ervervsevnen på tidsbegrenset tap, vil det føre til at det tidsbegrensede tap blir fordelt over hele skadelidtes gjenværende yrkesaktive liv og på denne måten føre til systematisk urimelige resultater i disfavør av skadelidte - hva enten denne tilhører en høyinntektsgruppe eller ikke. Da standardforskriften ikke inneholder noen bestemmelser som gir en akseptabel løsning på hvordan erstatning for tidsbegrenset fremtidig inntektstap skal utmåles, mente mindretallet at slik erstatning må utmåles etter alminnelige erstatningsregler.