Oppreisning tilkjent etter frifinnende straffedom for voldtekt

Gussgard, Gjølstad, Støle, Stang Lund og Schei

I en ankesak for Frostating lagmannsrett svarte lagretten benektende både på spørsmål om tiltalte var skyldig i forsettlig voldtekt, og på spørsmål om han var skyldig i grovt uaktsom voldtekt. De jurdiske dommerne la dette til grunn for straffedommen, men stadfestet under dissens tingrettens dom om oppreisning til B med kr 50 000. A anket over begrunnelsen for oppreisningen, som han mente var i strid med EMK artikkel 6 nr. 2.

Høyesteretts flertall kom under tvil til at slik begrunnelsen for oppreisningen fremsto, måtte uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 anses krenket. Når det var lagt til grunn som overveiende sannsynlig at A hadde begått en grovt uaktsom voldtekt, måtte avgjørelsen på en klarere måte enn slik det var gjort, redegjøre for forskjellen mellom det strafferettslige og det sivilrettslige beviskravet, for å hindre at det oppsto tvil om frifinnelsen var riktig. Anken ble forkastet. At Høyesterett tok avstand fra den måten avgjørelsen var begrunnet på, ble ansett tilstrekkelig til at A har fått den effektive prøving han har krav på etter EMK artikkel 13. Mindretallet - justitiarius Schei og dommer Gjølstad - fant at domsgrunnene ikke var i strid med EMK artikkel 6 nr. 2. B hadde ikke motanket, men under henvisning til tvistemålsloven §§ 366-368 og Rt. 2003 sidene 1580 og 1586, krevde hun under ankeforberedelsen å få utvide påstanden om oppreisning. Kravet ble avvist. Samtykke til behandling av kravet forelå ikke, jf. tvistemålsloven § 92. At Høyesterett i de nevnte dommene hadde økt den veiledende normen for oppreisning til voldtektsofre, var ingen ny omstendighet som åpnet for utvidelse av påstanden etter § 366 første ledd.

Les avgjørelsen i sin helhet