Nekt av samvær etter omsorgsovertakelse.
Barnevernloven § 4-19 annet ledd første punktum
X kommune (Kommuneadvokaten i X v/advokat Knut Hvidsten) mot A og B (advokat Erik Kr. Gundersen)
Tjomsland, Stabel, Matningsdal, Gjølstad og Schei
Et foreldrepar ble høsten 1997 varetektsfengslet siktet for grov vold mot sin da 15 måneder gamle datter. Saken er senere henlagt på grunn av bevisets stilling. Foreldrene ble fratatt omsorgen for alle tre barna, og det har frem til i dag vært ulike samværsordninger.
Saken for Høyesterett gjaldt samvær med den datteren som foreldrene hadde vært mistenkt for å ha skadet. Lagmannsretten hadde - under dissens - fastsatt et samvær på tre timer to ganger i året under tilsyn. Høyesterett tok kommunens anke til følge, og fant at det forelå slike "spesielle og sterke grunner" som etter rettspraksis kreves for å nekte foreldrene samvær etter en omsorgsovertakelse, jf. Rt. 2002 side 908 med videre henvisninger til EMDs praksis. Høyesterett viste til at datteren hadde en bastant og sterk motvilje mot samværene. Det ble videre vist til erklæringen fra rettsoppnevnte sakkyndige - som anbefalte at samværene skulle opphøre - der det ble antatt at datterens motstand mot samværene mest sannsynlig skyldtes en reaktivering av traumer forårsaket av foreldrenes tidligere mishandling. De sakkyndige fremhevet også de problemer som ville oppstå for datteren, når hun fikk nærmere kjennskap til årsakene til hennes varige skader. Høyesterett hadde ikke grunnlag for å sette til side den bevisvurdering som tidligere var foretatt, når det gjaldt årsaken til datterens skader.