Frede del av distrikt for reinbeiting - erstatning

Dommere: Stabel, Stang Lund, Bruzelius, Mitsem, Lund

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om å frede del av et reinbeitedistrikt for reinbeiting og krav om erstatning. Konflikt mellom samenes rett til reinbeite i utmark og landbrukets behov for å ha innmarksarealer i fred for rein som ulovlig kommer inn og volder skade.

Stonglandshalvøya på Senja, som er en del av Sør-Senja reinbeitedisrikt, har vært fredet for reinbeiting siden 1910. Hjemmelen var opprinnelig tilleggslappeloven av 1897, og vedtaket ble opprettholdt ved reindriftsloven av 1933 og 1978. I 1981 traff Landbruksdepartementet nytt vedtak om fredning av området. Vedtaket var nødvendig for å gi dispensasjonsmulighet, som loven av 1978 ikke lenger direkte åpnet for, og var i realiteten en videreføring av det tidligere vedtaket. Fredningen har siden vært revurdert en rekke ganger.I januar 2001 gikk reinbeitedistriktet og driftsinnehaverne Karin Påve og Nils Påve til søksmål mot staten med påstand om at fredningsvedtaket var ugyldig, og at staten var erstatningspliktig. Tingretten frifant staten. Lagmannsretten opphevet vedtaket fordi det ikke inneholdt noen tidsbegrensning, men tilkjente ikke erstatning.

Høyesterett kom til at fredningsvedtaket var gyldig.

Fredningen var skjedd av hensyn til landbruket. Dette var et lovlig hensyn etter reindriftsloven § 11 annet ledd annet punktum. Det var heller ikke feil ved skjønnsutøvelsen som gjorde det grovt urimelig. Bakgrunnen var en vedvarende konflikt mellom reineierne og jordbrukerne fordi rein til stadighet kommer inn på innmark og volder skade. Området har først og fremst betydning som reservebeite i vanskelige vintre, da dispensasjon jevnlig har vært gitt etter søknad. Vedtaket var ikke i strid med EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 om vern av eiendom. Reindriftsloven krever ikke at vedtaket skal være tidsbegrenset, men det følger av alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling at vedtaket ikke opprettholdes når behovet ikke lenger er til stede. Saken har i senere år vært gjenstand for nærmest kontinuerlig vurdering av myndighetene, og ulike tiltak har vært forsøkt. Den konkrete avveiningen av hvilke virkemidler som er best egnet til å redusere konflikten, må domstolene være tilbakeholdne med å overprøve.

Anførsler om at opprettholdelse av fredningen kunne være i strid med Grunnloven § 110 a og ILO- konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk førte heller ikke frem. Fredningsvedtaket utløste ikke erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter analogi fra Grunnloven § 105.

Les avgjørelsen i sin helhet