Gyldighet av ligning. Rederibeskatning

Mitsem, Lund, Flock, Bruzelius, Dolva

Saken gjaldt den særskilte rederibeskatningsordningen, slik reglene var i 1997. Ordningen gir fritak for løpende overskuddsbeskatning av skipsfartsinntekter. Beskatning skjer ved utbytteutdeling, og det foretas også inntektsoppgjør ved uttreden av ordningen. Men finansinntekter er undergitt løpende, årlig beskatning, og finansutgifter er fradragsberettigede.

Det første spørsmålet i saken var om fradragsbegrensningen i § 6-6 i selskapsskatteloven av 1991 fikk anvendelse for kommandittister innenfor ordningen. Det andre spørsmålet var om det skulle fastsettes inntektstillegg for høy egenkapital/lave renteutgifter etter skatteloven § 51 A-6 nr. 6 bare hos det rederibeskattede aksjeselskapet eller også hos underliggende kommandittselskaper. Høyesterett kom til samme resultat som de foregående instanser, der staten fikk medhold (i lagmannsretten med dissens fra fagkyndige meddommere) i at fradragsrammen fikk anvendelse og at inntektstillegget skulle beregnes på begge nivåer. Høyesterett viste til at kommandittselskaper er deltagerlignede selskaper; deltagernes overskudd eller underskudd settes til en andel av selskapets resultat, fastsatt "etter reglene i skattelovgivningen som om selskapet var skattyter", jf. § 6-3 i selskapsskatteloven. Etter § 6-6 kan kommandittistene, ved fastsettelsen av alminnelig inntekt, bare kreve fradrag for underskudd i kommandittselskapet innenfor en fradragsramme. Formålet med regelen er at fradrag bør begrenses til det deltageren risikerer å tape på selskapsdeltagelsen. Det var ikke gjort noe unntak for rederibeskatningen, og disse bestemmelsene måtte få anvendelse også for kommandittister som lignes etter de særskilte rederibeskatningsreglene. Etter skatteloven § 51 A-6 nr. 6 skulle det "fastsettes et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende 30 pst. av selskapets totale balanseførte kapital multiplisert med en normrente", og hvis renteutgiftene er lavere "anses differansen som skattepliktig inntekt". Bakgrunnen er at mens renteutgifter kommer til fradrag i alle inntekter for skattesubjekter utenfor rederibeskatningsordningen, vil de innenfor ordningen bare komme til fradrag så langt de kan avregnes mot skattepliktige finansinntekter. Regelen skal motvirke tilpasninger ved at et skattesubjekt med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsrentefradrag som reelt sett burde ha vært tilordnet det rederibeskattede selskapet. Høyesterett fant at når reglene i skatteloven og selskapsskatteloven sees i sammenheng, måtte inntektstillegget beregnes både hos rederiaksjeselskapet og hos de underliggende, deltagerlignede selskaper. Det ble også lagt vekt på at hvis inntektstillegget bare skulle beregnes i rederiaksjeselskapet, kunne resultatet variere betydelig, avhengig av regnskapsmetoden. På begge punkter ble reglene endret ved lovendring 14. april 2000 nr. 30, i favør av det standpunktet Bergshav Shipping AS gjorde gjeldende i saken. Etter Høyesteretts syn dreide det seg imidlertid om reelle lovendringer, basert på en ny vurdering av de motstående hensyn.

Les avgjørelsen i sin helhet