Omsorgsovertakelse - barnevernlovens § 4-12 og § 4-21
barnevernloven § 4-12 og § 4-21
X kommune (advokat Kjell Holst Sæther) mot B og A (advokat Christian Poulsson)
Tjomsland, Coward, Stabel, Flock, Gjølstad
Saken gjelder spørsmålet om omsorgsovertakelse av en nå 7 1/2 år gammel pike. Foreldrene ble ved vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker i 2001 fratatt omsorgen for sine tre barn, som da var henholdsvis 4 år, 3 år og 1/2 år. I medhold av tvistemålsloven kapittel 33 brakte de fylkesnemndas vedtak inn for tingretten, som stadfestet vedtaket. Foreldrene anket til lagmannsretten, men de frafalt - under ankeforhandlingen - anken for de to yngste barna som var utviklingshemmede og hjelpetrengende. Lagmannsretten ga - under dissens fra to dommere - foreldrene medhold i at omsorgen for det eldste barnet skulle tilbakeføres.
Kommunen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett og fikk medhold. Det var ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse var til stede da vedtaket ble truffet. Retten ga likevel uttrykk for at de tre barna på dette tidspunkt hadde vært utsatt for omsorgssvikt. Høyesterett uttalte at atskillig kunne tale for at vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernlovens § 4-12 var oppfylt i dag, men retten fant det ikke nødvendig å ta noe bestemt stilling til dette. Etter rettens mening forelå nemlig vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket i § 4-21 første ledd annet punktum, som - etter praksis - også måtte anvendes i denne type saker. Foreldrenes omsorgsevne - særlig morens - var generelt svak, og det var grunn til å frykte at foreldrene etter en tilbakeføring ikke i tilstrekkelig grad ville være mottakelige for de nødvendige hjelpetiltak. Piken hadde det meget bra i fosterhjemmet og hadde fått en god tilknytning til dette. Det var grunn til å frykte skadevirkninger av betydning på lengre sikt om hun nå ble tilbakeført til foreldrene. Høyesterett la i sin vurdering av saken betydelig vekt på uttalelsene fra de rettsoppnevnte sakkyndige. Etter lagmannsrettens dom hadde barneverntjenesten praktisert et helgesamvær med en overnatting hver måned for foreldrene. Høyesterett fant at samværsrett med dette omfang burde opprettholdes.