Erstatning ved ekspropriasjon til grav- og urnelund.

Mitsem, Utgård, Tjomsland, Bruzelius og Aasland

Saken gjaldt erstatning ved ekspropriasjon av 18,8 dekar av Høibraatens eiendom Hammer Søndre i Lørenskog - et ubebygget areal som hadde vært en del av hans landbruksvirksomhet, men som i de senere år hadde vært brukt som opplagsplass for jord- og steinmasser og anleggsmaskiner. Arealet inngår i et område som i kommuneplanen var utlagt til "offentlig formål - statens, fylkets og kommunens bygninger".

Tingretten verdsatte arealet etter bruksverdien som jordbruksareal. Lagmannsretten ga erstatning etter salgsverdien som boligtomter. Forskjellen skyldtes ulik vurdering av påregneligheten av en utbygging til boliger, sett ut fra arealets spesielle beliggenhet - nær det sentrale Lørenskog, men i et område (nær Lørenskog kirke) med sterke verneinteresser knyttet til kultur- og landskapsmiljø. Lørenskog kommune påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen - påregnelighetskriteriet i § 5 annet ledd i vederlagsloven av 6. april 1984 - og spørsmålet om skjønnsgrunnene var mangelfulle. Kommunens anke førte ikke frem. Lagmannsretten hadde tatt utgangspunkt i en vurdering av hvilken utnyttelse av arealet som ville være påregnelig, når det sees bort fra reguleringen til grav- og urnelund. Selv om utbygging til boligformål ville være i strid med den arealbruken iht. kommuneplanen, fant lagmannsretten at det presset som forelå i retning av en utbygging ville slå igjennom, og at det var sannsynlig at arealet på noe sikt ville bli regulert til boligformål. Høyesterett kunne ikke se at dette var uttrykk for noen gal rettsanvendelse. Og selv om lagmannsretten mente at boligbygging var påregnelig, var det ikke galt at retten, ved erstatningsutmålingen, trakk inn den usikkerheten som likevel forelå, og som en kjøper av arealet ville ta hensyn til. Dette innebar ikke at den såkalte "ventesjansen" var erstattet. Høyesterett fant også at skjønnsgrunnene var tilstrekkelige. Lagmannsretten hadde vist til de relevante forhold - på den ene side kommunens forutsetning om at boligbygging skulle skje ved fortetting av eksisterende utbyggingsområder og arealets verdi som en del av kultur- og landskapsmiljøet rundt kirken, på den annen side at arealet var velegnet for boligbygging, at det lå i utkanten av det følsomme området, og endelig at det hadde undergått endringer som avsvekket verneverdien. Det kunne ikke kreves mer i retning av å begrunne det standpunkt lagmannsretten hadde kommet frem til. De forhold kommunen hadde fremhevet, var riktignok tungtveiende, men lagmannsrettens konkrete avveining lå utenfor det Høyesterett kan prøve, jf. skjønnsprosessloven § 38.

Les avgjørelsen i sin helhet