Spørsmål om retten til å kreve offentlig skifte av fellesbo var falt bort ved passivitet

Matningsdal, Lund, Tjomsland, Støle og Schei

A og B inngikk ekteskap i 1977. De har to døtre som er født i 1977 og 1978. Da ekteskapet ble inngått, var A andelseier i et borettslag. I 1977 ble det ervervet en ny leilighet i samme borettslag. Mer enn halvparten av kjøpesummen ble finansiert ved at B tok opp et lån, mens resten ble finansiert ved overskuddet fra salget av As leilighet. Ekteparet ble separert i 1983 og skilt i 1985. A, som hadde den daglige omsorg for barna, fortsatte å bo i leiligheten, som i separasjonstiden ble byttet ut med en tilsvarende leilighet i samme borettslag.

I forbindelse med separasjonen og skilsmissen tok B med seg ubetydelige verdier fra boet. Både i separasjons- og skilsmissesøknaden ble det oppgitt at A hadde bruksrett til leiligheten, og i skilsmissesøknaden het det videre at privat skifte var "påbegynt". Først høsten 1996 gjorde B det klart at han mente å ha krav på skifteoppgjør vedrørende leiligheten. Dette kom opp i forbindelse med at A planla å selge leiligheten og flytte til en bolig som ville koste ca. halvparten av hva hun mente å få for leiligheten. Planene ble imidlertid ikke gjennomført, og B gjentok etter dette sitt krav først høsten 1999. Da A bestred kravet, ble det høsten 2001 begjært offentlig skifte. Skifteretten kom til at boet var skiftet, mens lagmannsretten kom til at partene ikke hadde avtalt eller gjennomført et fullstendig skifte av boet. Bs rett til å kreve offentlig skifte var heller ikke bortfalt ved passivitet. As anke ble utelukkende fremmet for så vidt gjelder spørsmålet om Bs rett til å kreve offentlig skifte var falt bort ved passivitet. Høyesterett uttalte at et vilkår for denne rettsvirkningen under enhver omstendighet måtte være at A på grunnlag av de konkrete forhold hadde grunn til å innrette seg på at det var foretatt skifte slik at det var skapt en berettiget forventning om at B ville avstå fra å kreve skifteoppgjør vedrørende leiligheten. Det måtte stilles strenge krav for at dette vilkåret var oppfylt. Høyesterett til at dette vilkåret ikke var oppfylt. For perioden fram til barna ble voksne hadde B hatt god grunn til ikke å kreve skifteoppgjør, idet dette kunne ha satt A og barna i en vanskelig stilling. Da barna ble voksne, måtte aktivitetsplikten skjerpes, men den tiden som hadde gått etter tidspunktet, var for kort til at retten til å kreve offentlig skifte var tapt.

Les avgjørelsen i sin helhet