Uriktige forutsetninger ved ansettelse av lærer - spørsmål om arbeidsmiljølovens stillingsvernsregler kom til anvendelse og om det var gitt en gyldig oppsigelse.
21.01.2004, NH-2004-0119-A, (sak nr. 2003/1113) sivil sak, anke
Opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61 § 10-1
Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Ragnar Eldøy) mot A (advokat Håkon Angell)
Opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61 § 10-1
Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Ragnar Eldøy) mot A (advokat Håkon Angell)
Tjomsland, Støle, Matningsdal, Lund og Schei
A ble fast ansatt som allmennlærer ved X skole til tross for at han ikke hadde tatt den nødvendige tilleggsprøven for lærere som var statsborger i land utenfor EØS-området, jf. opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61 § 10-1 og den dagjeldende bestemmelse i forskrift 28. juni 1999 nr. 722 § 14-43 tredje ledd. Feilen skyldtes at A på grunn av en misforståelse i søknaden hadde oppgitt at han var godkjent som allmennlærer, og at skolen ikke hadde gjennomgått bilagene til søknaden hvor det ville fremgått at så ikke var tilfelle. Feilen ble oppdaget etter at A hadde arbeidet som allmennlærer ved skolen i ca. 7 måneder.
Høyesterett mente - som lagmannsrettens flertall - at dersom et arbeidsforhold skal avvikles fordi ansettelsen er ugyldig på grunn av at arbeidstakeren har gitt uriktige opplysninger ved avtaleinngåelsen, må dette - dersom arbeidstakeren har tiltrådt stillingen - skje ved oppsigelse eller avskjed etter arbeidsmiljølovens regler. Det er ikke tilstrekkelig å gjøre gjeldende at det foreligger avtalerettslig ugyldighet. Rektor ved skolen hadde i et brev til A opplyst at arbeidsforholdet var gått over fra fast stilling som allmennlærer til midlertidig stilling som faglærer. Dette brevet fylte ikke på noen måte de formelle krav til en oppsigelse etter arbeidsmiljøloven, og saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven og forvaltningsloven var heller ikke fulgt. Om det likevel reelt sett kunne anses som en oppsigelse, trengte Høyesterett ikke ta stilling til. Høyesterett viste til at rektor ikke hadde personell kompetanse til å treffe et oppsigelsesvedtak, og at det også ellers forelå saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for oppsigelsesvedtakets innhold. Det kunne ikke ses bort fra at A - etter en korrekt saksbehandling - ville fått omgjort sin stilling til fast stilling som faglærer ved skolen eller at det ville blitt søkt departementet om dispensasjon fra tilleggsprøven, noe som antakelig ville blitt innvilget, idet en slik dispensasjon senere ble gitt. På denne bakgrunn fant Høyesterett at dersom brevet skulle anses som en oppsigelse, var denne ugyldig. Høyesterett stadfestet etter dette lagmannsrettens dom om at A var ansatt i fast undervisningsstilling ved X skole.
A ble fast ansatt som allmennlærer ved X skole til tross for at han ikke hadde tatt den nødvendige tilleggsprøven for lærere som var statsborger i land utenfor EØS-området, jf. opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61 § 10-1 og den dagjeldende bestemmelse i forskrift 28. juni 1999 nr. 722 § 14-43 tredje ledd. Feilen skyldtes at A på grunn av en misforståelse i søknaden hadde oppgitt at han var godkjent som allmennlærer, og at skolen ikke hadde gjennomgått bilagene til søknaden hvor det ville fremgått at så ikke var tilfelle. Feilen ble oppdaget etter at A hadde arbeidet som allmennlærer ved skolen i ca. 7 måneder.
Høyesterett mente - som lagmannsrettens flertall - at dersom et arbeidsforhold skal avvikles fordi ansettelsen er ugyldig på grunn av at arbeidstakeren har gitt uriktige opplysninger ved avtaleinngåelsen, må dette - dersom arbeidstakeren har tiltrådt stillingen - skje ved oppsigelse eller avskjed etter arbeidsmiljølovens regler. Det er ikke tilstrekkelig å gjøre gjeldende at det foreligger avtalerettslig ugyldighet. Rektor ved skolen hadde i et brev til A opplyst at arbeidsforholdet var gått over fra fast stilling som allmennlærer til midlertidig stilling som faglærer. Dette brevet fylte ikke på noen måte de formelle krav til en oppsigelse etter arbeidsmiljøloven, og saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven og forvaltningsloven var heller ikke fulgt. Om det likevel reelt sett kunne anses som en oppsigelse, trengte Høyesterett ikke ta stilling til. Høyesterett viste til at rektor ikke hadde personell kompetanse til å treffe et oppsigelsesvedtak, og at det også ellers forelå saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for oppsigelsesvedtakets innhold. Det kunne ikke ses bort fra at A - etter en korrekt saksbehandling - ville fått omgjort sin stilling til fast stilling som faglærer ved skolen eller at det ville blitt søkt departementet om dispensasjon fra tilleggsprøven, noe som antakelig ville blitt innvilget, idet en slik dispensasjon senere ble gitt. På denne bakgrunn fant Høyesterett at dersom brevet skulle anses som en oppsigelse, var denne ugyldig. Høyesterett stadfestet etter dette lagmannsrettens dom om at A var ansatt i fast undervisningsstilling ved X skole.