Effektiv straffesaksbehandling - prinsippet om fritt forsvarervalg
Straffeprosessloven § 275 annet ledd, straffeloven § 233 annet ledd og § 233 første ledd
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Inga Bejer Engh)
Rieber-Mohn, Lund, Mitsem, Gussgard og Aasland
A ble 1. oktober 2003 i tingretten dømt til fengsel i 13 år for drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter og overtredelser av våpenloven. På et utested i Oslo hadde han avfyrt to skudd med en pistol caliber 45 mot en person som han var kommet i et verbalt klammeri med, og som han ikke kjente fra før. Noen dager etter domsavsigelsen ba domfelte om å få advokat John Christian Elden som ny forsvarer, og Elden ble oppnevnt.
A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, mens påtalemyndigheten motanket. Etter at ankene 14. november 2003 var besluttet henvist, gjorde advokat Elden det klart at han ikke kunne møte i lagmannsretten før 10. mai 2004. Lagmannsretten gjorde oppmerksom på fristen i strpl. § 275 annet ledd, og fant ikke godtgjort "særlige forhold" som ga grunnlag for å fravike den. Ankeforhandlingen ble berammet til 6. januar 2004, og Elden ble oppnevnt som forsvarer. Advokat Elden ba påny om utsettelse, men da denne ikke ble innvilget, oppnevnte lagmannsretten etter forslag fra Elden en annen forsvarer fra samme advokatfirma. Den 19. januar 2004 avsa lagmannsretten dom og skjerpet straffen til fengsel i 15 år. A anket til Høyesterett over lagmannsrettens saksbehandling - brudd på prinsippet om det frie forsvarervalg - og straffutmålingen, derunder at det ikke forelå "særdeles skjerpende omstendigheter" som nevnt i strl. § 233 annet ledd. Høyesteretts flertall - 4 dommere - fastslo at det frie forsvarervalg er et sentralt prinsipp i vår strafferettspleie, men at forsinkelsen i dette tilfellet var så betydelig at prinsippet måtte vike for hensynet til en effektiv straffesaksbehandling. Én dommer mente at det offentliges interesse i en rask saksavvikling måtte vike for hensynet til det frie forsvarervalg. Under straffespørsmålet pekte Høyesterett på den store oppmerksomhet som partene under prosedyren hadde viet spørsmålet om drapet var forøvet under "særdeles skjerpende omstendigheter", med andre ord om § 233 første ledd eller også annet ledd kom til anvendelse. Høyesterett pekte på at dette ville ha vært nødvendig hvis det var tale om å gå over maksimumsstraffen i § 233 første ledd, men når så ikke var tilfellet, kunne ikke subsumsjonen få noen selvstendig betydning for straffutmålingen. Det ble pekt på en rekke skjerpende omstendigheter i saken, og drapet ble subsumert under § 233 annet ledd. Ved den konkrete straffutmålingen delte Høyesterett seg. Tre dommere stemte for fengsel i 14 år og to for fengsel i 13 år.