Tilleggsskatt - unnlatt regnskapsførsel
Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 i EMK
A (advokat Bjørn Nærum) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Svein W. Løsnæs)
Tjomsland, Matningsdal, Coward, Stabel og Dolva
Hovedspørsmålet i saken var om det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 til EMK om at en som har vært ilagt tilleggsskatt og tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven, blir tiltalt for unnlatt regnskapsførsel i samme tidsrom. Saken gjaldt også straffutmåling.
A var i tidsrommet 1996 til 1999 innehaver av enkeltmannsforetaket --- og fra 1999 til 2000 var han ansvarlig deltaker i *** ANS. Det ble ikke ført regnskap i disse virksomheter. Både --- og *** ble ilagt tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 og tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73. A ble senere tiltalt for unnlatt regnskapsførsel i de to virksomheter. Han gjorde gjeldende at straffesaken mot ham måtte avvises under henvisning til forbudet mot dobbeltforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4, men fikk ikke medhold i noen instans. Avgjørende for om Protokoll 7 artikkel 4 var til hinder for å fremme straffesaken for regnskapsforgåelsene var om tiltalen - den nye forfølgningen - i konvensjonens forstand gjaldt samme forhold som vedtakene om tilleggsskatt og tilleggsavgift. Høyesterett fant det klart at forbudet mot dobbeltforfølgning ikke fikk anvendelse fordi tiltalen gjaldt andre handlinger - eller unnlatelser - enn de handlinger som var grunnlaget for ileggelsen av tilleggsavgift og tilleggsskatt. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til ubetinget fengsel i 60 dager. Det var enighet om at regnskapsforgåelsene i dette tilfellet var så omfattende at det som utgangspunkt måtte reageres med ubetinget fengsel. Det var også enighet om at de forhold - tidsforløpet og psykiske problemer - som forsvareren påberopte, ikke ga grunnlag for å gjøre straffen helt eller delvis betinget. Flertallet (tre dommere), som fremhevet at det var liten plass for samfunnsstraff ved denne type forgåelser, stemte for at anken skulle forkastes. Mindretallet (to dommere) mente at tidsforløpet som på grunn av store psykiske påkjenninger som domfelte hadde vært utsatt for, måtte antas å ha vært særlig tyngende. Dette tilfellet var dermed så spesielt at det var riktig å idømme samfunnsstraff med 60 timer.