Inndragning av pengebeløp funnet hos narkotikalovovertreder

Bruzelius, Stang Lund, Flock, Støle, Gussgard

Saken gjaldt beviskravet for at formuesgoder som påstås inndratt, tilhører lovovertrederen, jf. straffeloven § 34a annet ledd. Saken reiste også spørsmål om forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Det ble 6. mars 2002 foretatt ransaking og beslag på bopelen til A. Det ble funnet mindre mengder narkotiske stoffer forskjellige steder i og i tilknytning til boligen. Dessuten ble det funnet kr 356 500. Det alt vesentlige av beløpet ble funnet "gjemt ute i gesimskasse på skjul i tilknytning til bod".

A ble 8. september 2003 dømt for bl.a. oppbevaring i 2003 av nærmere 6 kg hasjisj. Han var også tiltalt for omsetning av narkotisk stoff forut for 7. mars 2002 for til sammen kr 356 500, subsidiært for heleri for dette beløpet. Retten frifant A for omsetning/heleri, men dømte ham for erverv/oppbevaring av mindre mengder narkotiske stoffer i 2002. Tingretten behandlet deretter inndragningskravet etter straffeloven § 34a og frifant ham. Dommen ble på dette punkt anket til lagmannsretten, som kom til at pengebeløpet tilhørte A, og at det burde inndras. Anken til Høyesterett gjaldt beviskravet for at formuesgoder som søkes inndratt "tilhører lovovertrederen". Påtalemyndigheten har tvilsrisikoen og bevisføringsplikt. Inndragning etter § 34a krever imidlertid ikke at påtalemyndigheten beviser hvilken konkret handling som har gitt vinning. Et krav om at det ikke skal foreligge rimelig eller fornuftig tvil vil innebære at ordningen med utvidet inndragning langt på vei mister mye av sin effektivitet, og Høyesterett uttalte at det ikke var grunnlag for å oppstille noe annet krav enn sannsynlighetsovervekt for at tiltalte er eier. Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at det var sannsynlighetsovervekt for at pengebeløpet tilhørte A. Utenom anken ble det anført at inndragning i dette tilfelle ville være i strid med EMK artikkel 6 nr. 2 - uskyldspresumsjonen. Høyesterett la til grunn at inndragning med hjemmel i § 34a er en straffanklage etter EMK artikkel 6 nr. 1. Retten kunne imidlertid ikke se at avgjørelsen om utvidet inndragning i denne saken krenket uskyldspresumsjonen, og heller ikke at lagmannsrettens uttalelser i domspremissene om straffbare forhold som han vitterlig var dømt for, innebar en slik krenkelse. Vurderingen av om inndragning burde finne sted bød på tvil. As tidligere domfellelser ga ikke grunnlag for å konstatere at han tilhørte den primære gruppen for ordningen med utvidet inndragning. Inndragningen gjaldt imidlertid et bortgjemt, større pengebeløp som han ikke hadde kunnet forklare opphavet til på en troverdig måte. Anken ble forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet