Drap - straffutmåling

Støle, Matningsdal, Bruzelius, Mitsem og Gussgard

Saken gjaldt utmåling av straff for drap, herunder spørsmål om anvendelse av straffeloven § 56 bokstav c, og størrelsen av oppreisningsbeløpene til avdødes foreldre. A var domfelt for forbrytelse mot straffeloven § 233 første ledd ved å ha skutt en person i magen med et haglegevær. Drapet fant sted etter et drikkelag der det ble konsumert mye alkohol. Sakkyndige hadde konkludert med at tiltalte måtte antas å ha lidd av en alvorlig psykisk lidelse, mest forenlig med paranoid psykose, men da slik at han ikke var psykotisk på gjerningstiden.

Verken tingrett eller lagmannsrett anvendte straffeloven § 56 bokstav c første alternativ. Tingretten bygget på at det måtte foreligge årsakssammenheng mellom den psykiske lidelsen og den straffbare handling. Lagmannsrettens premisser etterlot uklarhet om bestemmelsen ble ansett uanvendelig fordi tilleggsvilkåret om betydelig nedsatt evne til realistisk vurdering av forholdet til omverdenen ikke var oppfylt på handlingstidspunktet, og/eller fordi det var lagt til grunn et årsakskrav, som ikke var ansett oppfylt. Tingretten satte straffen til 7 år, mens lagmannsretten under dissens fastsatte straffen til 8 år. Et hovedspørsmål for Høyesterett var forståelsen av straffeloven § 56 bokstav c første alternativ. Forarbeidene til bestemmelsen viste at det ikke er et vilkår at det er årsakssammenheng mellom lidelsen og den straffbare handling. En eventuell årsakssammenheng vil måtte trekkes inn ved den skjønnsmessige vurdering av om straffen bør settes ned. Høyesterett tok ikke noe bestemt standpunkt til om tilleggsvilkåret var oppfylt på handlingstiden, fordi det uansett ikke var aktuelt å gå under minstestraffen for drap. Det var lite sannsynlig at drapet var influert av domfeltes psykiske lidelse. Med henvisning særlig til tiltaltes fullstendige forklaring om det faktiske hendelsesforløp, ble straffen satt til fengsel i 7 år og 6 måneder. Oppreisning til avdødes foreldre var av tingretten satt til 120 000 kroner til hver, og av lagmannsretten til 75 000 kroner til hver. Høyesterett forhøyet beløpene til 100 000 kroner. Det var ikke grunn til å foreta noen generell justering av normen på 120 000 kroner. Forholdene med hensyn til fornærmedes alder og tilknytning mellom foreldre og barn lå annerledes an enn i Rt. 2001 side 274.

Les avgjørelsen i sin helhet