La ut skolebøker på internett - foretaksstraff
Straffeloven § 48 a jf, § 48 b
Rød Ungdom (advokat Geir Hovland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kim Sundet)
Skoghøy, Rieber-Mohn, Mitsem, Tjomsland og Gjølstad
Saken gjaldt spørsmål om bruk av foretaksstraff overfor en politisk ungdomsorganisasjon. Rød Ungdom var av Oslo tingrett dømt for å ha brutt åndsverkloven § 54 første ledd bokstav a, jf. § 2 første ledd, jf. tredje ledd ved at organisasjonen 20. august 2001 la ut på internettsidene "www.elevgerilja.no" og "www.angelfire.com/mn/elevgerilja" 13 skolebøker for elever i den videregående skole utgitt av Den norske Forleggerforenings medlemmer. Disse hadde Rød Ungdom sørget for å få avfotografert gjennom en stor dugnadsinnsats fra foreningens medlemmer.
Samtidig var organisasjonen dømt for ved denne handlingen å ha overtrådt straffeloven § 343 første ledd andre straffalternativ, idet Oslo namsrett ved midlertidig forføyning av 3. august 2001 hadde nedlagt forbud overfor Rød Ungdom mot å avfotografere skolebøker utgitt av Den norske Forleggerforenings medlemmer og legge disse ut på internett. I tillegg til straffesaken mot Rød Ungdom ble den daværende leder for Rød Ungdom som var den som hadde opptrådt utad på vegne av organisasjonen, gitt påtaleunnlatelse. Både tingretten og lagmannsretten ila Rød Ungdom en bot på kr 25 000. Anke til Høyesterett ble forkastet under dissens (3 mot 2). Flertallet la til grunn at selv om man av hensyn til de politiske partiers plass i et demokrati bør vise tilbakeholdenhet med å ilegge politiske partier foretaksstraff, var det i dette tilfellet riktig å reagere med foretaksstraff overfor Rød Ungdom, da aksjonen med avfotografering av skolebøker og utlegging på internett var vedtatt av organisasjonens landsmøte og forberedt og gjennomført av organisasjonen som sådan. Organisasjonen pekte da seg ut som det naturlige ansvarssubjekt. Mindretallet fant at terskelen for å ilegge en politisk eller ideell organisasjon foretaksstraff måtte være høy, i særdeleshet når det lovbrudd som var begått, var et utslag av organisasjonens politikk eller idealisme. I dette tilfellet, hvor de sentrale personer bak aksjonen kunne straffes, var det heller ikke noe å oppnå preventivt ved å straffe organisasjonen som sådan, og hovedbegrunnelsen for å ilegge foretaksstraff slo derfor ikke til.