Straffutmåling ved falsk anklage om drap
Straffeloven § 168 første straffalternativ
I. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen) mot A (advokat Arne Meltvedt), II. A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Eirik Stolt-Nielsen)
Matningsdal, Stang Lund, Oftedal Broch, Skoghøy og Dolva
A ble ved Gulating lagmannsretts dom av 29. juni 2001 dømt til fengsel i 18 år for overlagt drap, medvirkning til falsk forklaring og noen ytterligere lovovertredelser. Domfellelsen for medvirkning til falsk forklaring var begrunnet i at han få dager etter drapet hadde fått en bekjent til å gi en falsk politiforklaring for på denne måten å skaffe seg alibi for drapstidspunktet. Etter kort tid trakk vedkommende denne forklaringen tilbake.
Etter domfellelsen i herredsretten regisserte han et nytt opplegg for å få det til å fremstå som om drapet var begått av denne bekjente, slik at han selv kunne bli frifunnet. Privatetterforsker Ola H. Thune ble engasjert, og foretok en del avhør og rekonstruksjoner i saken. Overfor forsvareren og Thune uttalte han at han mente denne bekjente stod bak drapet - noe som også ble brakt videre til Bergensavisen og førte til store oppslag der, uten at den bekjente ble navngitt. Thune gav også en omfattende forklaring under ankeforhandlingen. Videre fikk domfelte en tidligere medsiktet i saken til å gi en forklaring som skulle styrke versjonen om at det var denne bekjente som stod bak drapet. Høyesterett uttalte at allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt mot falsk anklage om forbrytelser. Straffutmålingen må ta utgangspunkt i alvoret i den handlingen beskyldningen gjelder. Den aktuelle beskyldningen gjaldt en svært alvorlig drapshandling og en narkotikaforbrytelse som samlet kvalifiserte for henimot lovens lengstestraff på fengsel i 21 år. Man stod ikke overfor noen impulshandling, men velregisserte, vedvarende og overlagte anklager. Dersom man så bort fra straffedommen på fengsel i 18 år, ville etter dette et naturlig straffenivå ha vært fengsel i om lag fire år. Tingretten og lagmannsretten hadde anvendt straffeloven § 64 og utmålt en fengselsstraff på henholdsvis seks og ni måneder. Da domsavsigelsen i tingretten danner skjæringspunktet for anvendelsen av § 64, jf. Rt. 2001 side 1606, var dette uriktig. Men selv om § 64 ikke er direkte anvendelig, kan det likevel ved straffutmålingen legges vekt på samlet soningstid for de to dommene. Hvilken vekt den tidligere dommen eventuelt skal ha, beror på lengden av den tidligere utmålte straff. Etter dette ble straffen skjerpet til fengsel i to år.