Spørsmål om habilitet for tingrettsdommer etter domstolloven § 108 og virkning av inhabilitet.

Gussgard, Coward, Stabel, Bruzelius og Aasland

I tingretten var tiltalte dømt til fengsel i 13 år for grove narkotikaforbrytelser og grove tyverier. Han anket over saksbehandlingen, blant annet inhabilitet hos tingrettens formann, og over bevisvurderingen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten tillot anken fremmet bare for så vidt den gjaldt narkotikaforbrytelsene. Tiltalte påkjærte nektelsen av å henvise saksbehandlingsanken. Høyesterett opphevet denne beslutningen for så vidt den gjaldt habiliteten. Etter ny behandling i lagmannsretten ble denne del av saksbehandlingsanken forkastet etter skriftlig behandling. Domfelte påanket denne avgjørelsen, og anken ble henvist til Høyesterett.

I lagmannsretten ble tiltalte dømt til fengsel i 11 år. Straffen omfattet ikke de forhold som var pådømt av tingretten og ikke henvist til ankeforhandling, siden tingrettens dom ikke var rettskraftig, i og med at anken over habiliteten ikke var avgjort. For Høyesterett ble det gjort gjeldende at tingrettens formann var inhabil etter domstolloven § 108, både fordi hun i en tidligere dom mot medskyldige også hadde tatt standpunkt til tiltaltes skyld, og fordi hun hadde avsagt kjennelser om kommunikasjonskontroll mot ham. Det var også spørsmål om en lagdommer var inhabil fordi han hadde avgjort et kjæremål i en slik sak. Høyesterett kom til at tingrettens formann ikke kunne anses inhabil som følge av uttalelsene i den tidligere dommen, men at avgjørelsene om kommunikasjonskontroll måtte medføre inhabilitet. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 216i om hemmeligholdelse i slike saker måtte medføre at dommeren som utgangspunkt ville bli inhabil etter domstolloven § 108. Avgjørende var at det ikke kunne ses bort fra at formannen hadde fått opplysninger som verken tiltalte eller hans forsvarer var gjort kjent med. Lagdommeren ble ikke kjent inhabil. Saken var behandlet som jurysak, og han hadde ikke vært rettens formann med ansvar for rettsbelæringen. Det ble vist til Rt. 2003 side 1269. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at det ikke var grunn til å oppheve lagmannsrettens dom, men at tingrettens dom måtte oppheves i sin helhet.

Les avgjørelsen i sin helhet